Mitt 2010.

2010 er snart over, og da føler jeg det er obligatorisk med et oppsummeringsinnlegg. Det er gøy å ha også, siden jeg ikke skriver dagbok. Jeg skrev dagbok før, men den kastet jeg etter å ha lest gjennom et titalls sider hvor jeg i detalj beskrev en klassevenninnes pupper, og hvordan jeg håpte at mine pupper også skulle se ut sånn. Jeg fant da ut at ingen hadde godt av å lese det som gikk gjennom hodet mitt som 12-åring. Uansett, her er mitt 2010;

Januar

Året  begynte veldig bra. Jeg hadde store ambisjoner om at 2010 var året hvor alt i livet mitt skulle bli 100 ganger bedre enn i 2009. 2009 kunne bare gå å legge seg, fordi 2010 skulle banke det opp med en svær titankølle. Jeg gikk ganske aktivt inn for å oppnå et bedre liv også. Hvertfall de første dagene.




 

Februar

Oppdagde House MD. Etter 10 dager og 6 sesonger var det ingenting i livet mitt som ga mening lenger. Jeg gikk over i en forvirrende fase hvor jeg ble slitt mellom mine følelser for kjæresten min og for Dr.House. Jeg har bare blitt avstandsforelsket én gang før, og det var i David Pedersen som kom på 3.plass i Idol 2001. Det gikk rimelig raskt over med Dr.house da, da jeg fant ut at han som spiller House verken er bitter, slem eller pilleavhengig. Dere kan jo tenke dere skuffelsen.

 

Mars

Min far er en sånn veldig viktig businessmann som har dedikert livet sitt til å selge roboter til Kina og resten av verden. I fjor ble han tilbudt jobb i Kina for lære kineserene hvordan de kan lage og selge roboter selv, og han sa selvfølgelig ja. Jeg mener, de robotene de har laget til nå har vel to funksjoner: lakkere biler og dele ut sjokolade. Det er hvertfall alt jeg har sett dem gjøre på juletrefestene på jobben til pappa. Men bare tenk hva de kan gjøre etter at Kina er ferdig med dem!







Verden kommer til å bli et bedre sted!

Uansett, det jeg egentlig skulle frem til var at i Mars så reiste jeg og resten av familien ned for å besøke pappa i Shanghai. Det var gøy.




April

Lagde forsiden til Gule Sider i Agder og telemark. Den ble slik:

Det er det største som har skjedd meg siden den gangen jeg publiserte striper i dagbladet og fremstillte Ida Wulff som svindler.

 

Mai:

I mai ble alle mine kollegaer på Peppes Pizza Bryne russ, så jeg ble nødt til å ta masse ekstra vakter. For det første så resulterte det i at jeg alltid luktet pizza, og for det andre så fikk jeg pizza på hjernen.





Jeg er rimelig sikker på at jeg skal kunne svare på alle  spørsmål relatert til både ingredienser, hvor lang tid de tar å lage og næringsinnhold på samtlige retter Peppes har og tilby. Jeg kan mer om Peppes pizza enn jeg kan om meg selv!

 

Juni

Jeg begynte for alvor å angste over min beslutning om å flytte til Oslo. Det var som å sitte i en berg-og-dalbane, når du er på vei opp første bakken, og du ser ned og innser at nå er det ingenting du kan gjøre for å stoppe det. Nå MÅ du ned den bakken. Oslo var den nedoverbakken. Leiligheten og skoleplassen var sikkerhetsbøylen som hindret meg i å hoppe ut.







Jeg begynte også operasjon Minske-mammas-nervesammenbrudd. Det gikk ut på at jeg i økende grad la fra meg gjenstander og klær rundt i huset som mamma måtte plukke opp, i håpet om at det ville irritere henne så mye at det overdøyvet sorgen over at jeg skulle forlate redet. Til syvende og sist tror jeg det var jeg som endte opp med det største sammenbruddet.

 

Juli

I Juli reiste jeg til Hovefestivalen, og klarte å misforstå festivalmoten. Behagelig og tøft sto det.



Jeg har en liten mistanke om at dere ikke hadde lest bloggen min dersom jeg hadde begynt å poste dagens outfit.

Jeg begynte også å blogge, så månedene her i fra og ut er allerede dokumentert i arkivet mitt. Men jeg skriver litt videre likevel.

August.

Jeg dro med meg hele livet mitt opp til Oslo, og flyttet inn med en jente som var litt mer liberal og naken enn jeg kunne lære å sette pris på.







Min tidliere frykt for døde kinesiske zombiemennesker ble byttet ut med en konstant angst for naken samboer.

 

September




Oktober

Bloggen gikk i fra 25 til 700 lesere til dagen, og jeg fikk gaver i posten til og med!



 

November

Naken samboer oppdaget bloggen.. Jeg flyttet inn i et kollektiv med tre påkledde og koselige jenter på Majorstuen.

 

Desember

Jeg var på julebord.







Og hadde anatomi-eksamen.



--

Planen min for 2011 er å møte året med lave forventninger. Siden jeg nå forventer at zombier kommer til å invadere jorden, huset mitt kommer til å brenne ned og onepiece blir obligatorisk uniform på skolen min så kan jeg bare bli positivt overrasket om det ikke skjer!

Ellers så tenkte jeg at dere kan få være med å bestemme hvilket innlegg jeg skal begynne 2011 med. Dere har 4 valg:

  1. Min utvikling som sykepleier, tolket og skrevet av Eirik Avvik, illustrert av meg.
  2. Min nabo Ola, og den gangen jeg slo hans datter med en stor pinne med spiker i.
  3. Min første forelskelse.
  4. Hannes guide til å ikke fremstå som en oppmerksomhetshore i bloggen din.

Det var det året. Totusen takk for at dere har fulgt meg så langt, håper dere blir med i 2011 også!

-Hanne :)

Dato: 31.12.2010  Kl: 16:48  Kategori: Blogg Kommentarer: 169

Julegavetips

...til mennesker du egentlig ikke liker, men som du ikke vil at skal få vite at du egentlig ikke liker dem.

Det er typisk slike gaver du får av tantene dine, som ikke har peiling på hva du liker, men som på død og liv ikke skal gi deg penger fordi det blir for upersonlig. Det er slike gaver som ved første øyekast kan virke praktiske, men som mest sannsynlig vil isolere deg fra alle sosiale kretser som eier den minste sans for selvrespekt

1)    Segway



Hvis du virkelig er dedikert til å gjøre livet til mottakeren om til en venneløs og trist tilværelse, så vil jeg anbefale Segwayen.

Denne vil ha mest effekt på den vennen/venninnen som hele livet har seilt på sitt flotte utseende, og som får deg til å se ut som avkommet til Hufsa og Lars Sponheim i forhold. Jeg har mye erfaring med slike folk, da samtlige venninner jeg har hatt gjennom livet har vært som dratt ut av en Victorias Secret-reklame. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg hele tiden dras mot pene venninner, men har funnet ut at det ikke funker spesielt godt for meg. At jeg som 15-åring trodde at jeg skulle få noe utbytte av å bli konstant sammenlignet med en jente med perfekt hår, perfekt smil og perfekt kropp er helt uforståelig. Da spesielt siden jeg selv hadde tannregulering, gult hår og en pupp som vokste raskere enn den andre.

Uansett, Segwayen har den effekten at den kan skrue ned sex-appealen fra 10 til 1 på rekordtid.





2) Crocs.



Fordi, helt ærlig, finnes det sko som er både så ufattelig stygge, men samtidig så behagelige som Crocs? Folk som går med Crocs ber praktisk talt om å bli sendt ut i sosialt eksil. Crocs kunne nok til og med fått Henrik Thodesen til å se ut som en aseksuell korpsentusiast.




 

3) Onepiece



Trenger jeg egentlig si mer? Det at noen tør å ha på seg dette plagget offentlig sier 1 av 2 ting om personen. Enten:

  1. H*n er så lat at h*n ikke orker å ta på seg mer enn ett klesplagg. Han/hun skal tross alt bare ned på NAV og hente trygdesjekken, for så å gå hjem igjen og slenge seg på sofaen med en pose Cheez doodles og 128 sesonger med I gode og onde dager.

Eller

  1. Personen er 14 år og kan ikke klandres. Alle vet at tenårene er en vanskelig og forvirrende periode, hvor alle handlinger du gjør kan rettferdiggjøres med at du var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Jeg mener, en gang sendte jeg et bilde av meg selv i undertøy til en gutt jeg likte, som sendte det videre til alle på telefonlista si, som igjen delte mappa på et stort LAN. Skal jeg liksom stå ansvarlig for det i dag? Saklig!

4) Sex and the City 2 på dvd.



Det er sjeldent jeg er veldig kritisk til filmer, og jeg likte eneren, men dette er virkelig en film som voldtar sjelen din, og får deg til å føle deg brukt etterpå. Det er nesten litt for slemt å gi i gave, syns jeg. Men hvis personen virkelig fortjener det..

-Hanne

Dato: 19.12.2010  Kl: 19:02  Kategori: Blogg Kommentarer: 84

Livet som emosjonelt tilbakestående.

Det virker som at gutter er av den oppfatningen at alle jenter liker romanse. At det å ha en vagina er ekvivalent med å ville dele følelser og dikt over en flaske vin og et stearinlys. Jeg har aldri vært en av disse jentene. Stearinlys gjør meg nervøs, og roser visner bare jeg ser på dem. Jeg syns rett og slett hele konseptet bare blir så kleint at jeg ikke klarer å ta gutten seriøst. Jeg blir også ubeskrivelig utilpass.








Det er noe med hele settingen som gjør at alt blir så unaturlig. Du kan ikke snakke om hva som helst, i fare for å ødelegge den romantiske stemningen, så noen samtaleemner blir uaktuelle å ta opp. Det er visst en uskreven regel at du ikke drar en pedovits når noen har laget mat til deg og det står et lys på bordet, uansett hvor morsom vitsen måtte være. Dette gjør at slike temaer setter seg på hjernen min, som en Britney Spears-hit på repeat. Det blir som den forbudte frukt; Jeg ta opp temaer som ikke passer seg.







Jeg forstår at det å sette frem lys og gi meg roser og sånt kan være en fin måte å presisere at det er noe mer enn vennskap du er ute etter, men det må være bedre måter å vise det på. Jeg vil heller bli spent fast i en stol og bli tvunget til å høre på "Scooter Greatest Hits" i 4 timer, enn å gå gjennom det flaue parrings-ritualet dere kaller en romantisk date. Jeg vil kunne fortelle morsomme pedovitser uten å føle meg teit!

Da kom jeg på hva som skjedde sist gang en over gjennomsnittet fin gutt var på besøk her.





Han tok aldri kontakt igjen.  Men det er helt greit, jeg takler avvisning som en helt! Jeg blir ekstremt motivert til å bli flinkere til å leve, ved å begynne å trene, spise frokost hver dag, rydde og å gjøre alt skolearbeid som skal gjøres. På en annen side gir det meg også lyst til å gå ut på gaten og kaste stein på gamle par, men det er en impuls jeg prøver å fortrenge.

Nå bør det kanskje sies at jeg ikke har for vane og le av syke mennesker, det er bare en reaksjon på at jeg blir satt i en presset situasjon. Jeg fniser som en hormoninjisert tenåring når jeg snakker med gutter jeg syns er pene, og ler uhemmet når folk skader seg. Jeg kan ikke noe for det. Det har satt meg i et par ukomfortable situasjoner i fortiden også. Minnes spesielt en sykkeltur på barneskolen..















Jeg er ganske sikker på at de i det øyeblikket var sikre på at jeg skulle vokse opp til å bli en seriemorder. De jentene har jeg heller ikke kontakt med lenger, for å si det sånn.

Er redd jeg kanskje skyter meg selv i foten med dette innlegget, men jeg er egentlig ganske normal, og veldig tolererende for spesiell oppførsel, altså! En eks av meg tvang meg en gang til å kline med den litt tjukke kompisen hans, fordi han syns at "han ikke fikk seg nok"... True story.

-Hanne

Dato: 12.12.2010  Kl: 17:38  Kategori: Hverdagen Kommentarer: 150
hits