Hverdagshelt.

Forord: Jeg vet jeg sa at det skulle bli super-oppdateringsuke, og i hvert fall én av dere er veldig skuffet akkurat nå. Jeg må bare informere om at i går på skolen så fikk jeg den enkle oppgaven å stikke et rør opp i et urinrør, og til og med den oppgaven ble for vanskelig, da jeg så dobbelt og nesten besvimte. Å nesten besvime over et kjønnsorgan er en grei indikator på at jeg ikke burde sette meg ned å tegne i 4 timer, følte jeg. Det at jeg har hatt behov for 20 timer søvn de siste dagene har også vært en medvirkende faktor. Jeg er altså syk, og vil prøve å slamme ut de 3 siste innleggene jeg hadde planer om å poste denne uken, i neste uke. Takk for forståelsen.

 

En gang reiste jeg meg på bussen for en gammel dame. Det skal jeg aldri gjøre igjen.













­­

Med denne hendelsen i minnet, så er det vanskelig for meg å sette meg inn i situasjoner hvor det å hjelpe gamle damer med noe som helst kan gi et positivt utslag. Sist helg var jeg til en forandring med et par venninner av meg, da Malin plutselig kom med et opprørende utsagn.

 

Malin: Jeg hjalp to gamle damer ned til butikken denne uken.

Helena: Hva mener du?

Malin: Jeg hjalp de over veien og ned til butikken.

Hanne: Hæ?

Helena: Hvordan... Jeg forstår ikke.

Malin: De trengte hjelp, så jeg fulgte de over veien.

Hanne: Kunne de ikke gå?

Malin: Jo.

Hanne: Men hvordan visste du at de trengte hjelp?

Malin: De ga meg et blikk, så spurte jeg bare om de trengte hjelp.

Helena: Men.. måtte du handle for de også?

Hanne: Måtte du legge maten i handlekurven deres?

Malin: Nei. De handlet selv.

Hanne: Så på butikken kunne de plutselig gå selv!

Malin: De kunne alltid gå selv.

Helena: Måtte du hjelpe de hjem igjen også?

Malin: Nei.

Hanne: Men hvordan kom de seg hjem?

Malin: *sukk* Jeg vet ikke, jeg!

Helena: Jeg forstår ikke..

Hanne: Ikke jeg heller

Malin: ......................... La oss snakke om noe annet.

 

Neste gang jeg ser en gammel dame som gir meg et blikk, så skal jeg også gå bort å høre om hun trenger noe hjelp. Får bare håpe jeg ikke treffer på noen sånne svindlere som Malin traff på, som ene øyeblikket sliter med å gå over veien, og så når de kommer til butikken, nei DA kunne plutselig både gå og handle. Verden i dag, altså.

Jeg anbefaler dere uansett å gjøre det samme. Jeg vil også vise dere noen triks for å skille ut imposterene;

Hvis du treffer en dame som påstår at hun trenger hjelp over veien, sjekk først om hun kan gå. Hvis hun kan gå på fortauet, så ser jeg ingen grunn til at hun ikke kan gå over gangfeltet også. Dette kan du sjekke ved å dra bort rullatoren.





Hvis hun faller, så kan hun mest sannsynlig ikke gå. Hvis hun ikke faller derimot;



"Tøyte" er det samme som "hore" eller det engelske "slut". Du kan også bruke "skjøge". Viktig å snakke på et språk de gamle forstår, ellers vil ikke kommentaren stikke ordentlig. Da kunne du liksågodt skreket tilfeldige ord uten mening, for alt hun vet.





Hvis damen ikke har rullator, så kan du sjekke hvor mange knebøy hun klarer. Hvis hun klarer mer enn 5, så trenger hun ikke hjelp over veien.



Det tror jeg er alt du trenger å vite. Nå, gå ut og vær helter! (Hverdagshelter vel og merke, vi er jo ikke akkurat i stand til å fly eller skyte lavastråler ut fra øynene eller noe. Hvis du derimot har noen av disse evnene, så råder jeg deg til å drite i de gamle damene, og heller bekjempe kriminalitet i en spandexdrakt i stedet.)

 

-Hanne­

 

Dato: 28.01.2011  Kl: 16:35  Kategori: Blogg Kommentarer: 122

Hamster Bianca og jeg.

Da jeg var 11 hadde jeg alt jeg kunne ønske meg: En fantasivenn jeg kunne leke med og en lillebror jeg kunne banke. Likevel følte jeg det var noe som manglet. Etter nøye gjennomtenking fant jeg ut at det var en hund jeg trengte! Det viste seg da etter hvert, etter at Mor hadde utrykt sin bekymring for møblene og rensligheten i hjemmet (Mor har udiagnosert vaske-OCD), at det egentlig var en hamster jeg trengte. Og ikke så lenge etterpå var vi på veg til å kjøpe mitt første kjæledyr.



Jeg tror ikke en gang fødselen av min førstefødte kommer til å klare å gi meg den gleden jeg følte den dagen. Det var kanskje et dårlig eksempel, da fødsler er morbide og dramatiske, men se for dere at jeg fikk evnen til å fly pluss en katt/maskingevær-krysning av en sidekick, og fikk i oppdrag og bare flyve rundt og se tøff ut. Ikke engang DEN gleden kan overgå det å få min første hamster.



Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg kallte henne Bianca etter filmen "Bernhard og Bianca".

 

 

Ingenting Bianca gjorde kunne gjøre meg sint. Hun beit, klorte, stakk av og holdt meg våken hele natten ved å løpe i hjulet, men hun var fortsatt det beste som noengang hadde hendt meg. Ikke en gang da hun kom i puberteten og utviklet en massiv pung sluttet jeg å være glad i henne.

Det var så klart en påkjenning å finne ut at den lille jenta mi slettes ikke var ei lita jente, men jeg godtok henne for det hun var; en transe! Og hun var den mest forståelsesfulle transehamsteren i hele verden. Hun støttet meg gjennom de tidene hvor det å kidnappe Sigbjørn, min store barndomsforelskelse, og tvinge han til å like meg virket som eneste utvei.









Vi lekte også mange morsomme leker, blandt annet:











Det var gøy helt til en dag Bianca fant opp en ny, ikke fullt så morsom lek; Stiv hamster.













Bianca var død.

 

Jeg grein i mange timer etter at hun døde. Til og med mange måneder senere kunne jeg få tårer i øynene da jeg tenkte på henne. Hun var en spesiell liten hamster, og ikke bare spesiell på den måten at hun var kjønns-forvirret og muligens en smule retardert, men hun var mitt første kjæledyr og jeg ble så glad i henne. Jeg er sikker på at hjertet hennes var like stort som ballene.

I flere år prøvde jeg å erstatte henne, men verken Daisy, Todd, Hamsleif, Hamsleif 2, Hamsleif 3, Pjusken, Katrine eller Kåre kunne fylle tomrommet Bianca lagde i hjertet mitt.

PS: Ingen hamstere ble skadet i løpet av mine 6 +- år som hamstereier. Eller, det at Hamsleif 2 valgte å slenge seg selv ned trappen kan vel regnes som en skade, men det var ikke min feil. Så det teller ikke.

 

-Hanne

 

Dato: 26.01.2011  Kl: 01:42  Kategori: Blogg Kommentarer: 103

Fanart v4.0

Utrolig god respons på sist innlegg! Jeg er helt overveldet over hvor mange interessante mennesker som faktisk er innom her. Dere er best!

I dag har jeg tegna den mest fargerike personen jeg vet om, nemlig Ina bak bloggen Mewkid.net. Å besøke bloggen til Ina er som å ta en dose LSD og så havne i Wonderland. Det er så mange forskjellige farger at det er umulig og ikke smile, og jeg tror aldri jeg har lest et negativt ord på bloggen hennes noensinne. Det er rett og slett en glablogg.



Jeg har møtt Ina også, og hun er minst like hyggelig i virkeligheten som hun virker på bloggen. Bra dame!

 

-Hanne

Dato: 22.01.2011  Kl: 17:46  Kategori: Blogg Kommentarer: 50

Jeg bare lurte på en ting..

Kjære leser.

Jeg liker ikke å spørre deg om ting. Jeg har ikke plaget deg med noe så langt, og det håper jeg du har lagt merke til, og setter pris på, men nå er jeg så nysgjerrig at jeg må bare spørre;

Hvem er du?

Spørsmålet kan tolkes fritt. Det ser veldig aggressivt ut, men det er ikke ment slik. Det er ment mer slik som dette:



Jeg har en viss peiling på hvem mange av dere er, da jeg alltid går innom bloggene til de som kommenterer. Mange av dere viser seg å være 12-19 år gamle jenter. Enten det eller så er 12-19 år gamle jenter flinkest til å kommentere. Jeg føler at jeg er i en episode av Myhtbusters, hvor jeg skal avkrefte eller bekrefte myten om at det bare er 12-19 år gamle jenter som leser bloggen min. Jeg er fornøyd uansett hvilke lesere jeg har, men jeg håper egentlig at det hvertfall er én person over 60 som er innom her. Og gjerne en liten samefamilie fra Kautokeino. Og ikke for å være for spesifikk, men det hadde ikke vært helt feil om en av dere hadde dedikert livet deres til å forske på hesters evne til å mutere til enhjørninger. Men ikke noe press, altså.

I dag lærte jeg å sette sprøyter. Det hele ble veldig dramatisk, da jeg først klarte å stikke meg i fingeren, og så punktere noen andre sin blodåre. For å se på det fra en mer positiv side, så var i hvertfall utstyret sterilt. Tenk om jeg hadde satset på narkoindustrien i stedet for sykepleie, da hadde jeg garantert fått AIDS! Jeg tror ikke jeg hadde klart å være morsom med AIDS.







Hvis dere nå ble bekymret for å ende opp syke på min vakt, så kan jeg berolige dere med at jeg er kjempeflink til å gi bekken. Så så lenge du bare må tisse, og ikke trenger morfin, så er du i trygge hender! I helgen pratet jeg forresten med en venninne om min karriere som sykepleier, da det kom frem hvor liten tro hun hadde på meg;

Meg: I praksisen andre året så kan jeg bli nødt til å jobbe med prostituerte.

Fam: Jeg ser det for meg..

Meg: Jeg også.

Fam: Tipper du hadde sagt noe dumt.

Meg: Det er litt forstyrrende at når jeg sier at jeg skal jobbe med prostituerte, så er det meg du er bekymret for at skal si noe dumt.

Fam: ...Det er faktisk ganske forstyrrende.

Etter det ga jeg henne the silent treatment til jeg ble sulten, så gikk vi og kjøpte mat nok for en afrikansk stamme og spiste det i sengen.

---

Okei, så skriv litt om deg selv, så er du utrolig grei. Jeg kan ikke belønne dere med fysiske gaver, men jeg kan love dere super-oppdaterings-uke neste uke om dere er flinke!

 

-Hanne :-)

Dato: 17.01.2011  Kl: 23:46  Kategori: Blogg Kommentarer: 525

Søster Hanne.

I dag fyller min bror 18 år. Eller jeg bør vel kanskje heller si min påståtte bror, for jeg er enda ikke helt overbevist om at vi faktisk er i slekt. Min mor sier at vi er det, men om hun er til å stole på er også uvisst. Da jeg var liten fikk hun meg blandt annet til å tro at det var en fe som kom og tok tennene mine om natten, mens jeg  senere fant ut at det var hun selv som hadde tatt de. Hva hun skulle med de tennene er uvisst, men jeg har konkludert og slått meg til ro med at min mor samler på melketenner, og var for flau over det til og bare være ærlig og si det til meg. Det er greit, mor, jeg er glad i deg for det.



 

Uansett, Olav og jeg har lite eller ingenting til felles. Han liker fotball, trening og slapstick komedier, mens jeg liker tegning, musikk og slow-motion kampscener. Det viser seg også at Olav ikke har gått gjennom en fjortisfase, noe som er merkelig, siden jeg hadde århundrets hormon-raveparty i kroppen min fra jeg var 14 til 15. Olav ble også ganske hardt rammet av denne fasen, så det kan jo være derfor han ikke gikk gjennom den selv. Husker spesielt én hendelse jeg ikke er så stolt av.











Det verste er at dette var standard prosedyre rundt middagsbordet på den tiden. Jeg er rimelig sikker på at mor og far måtte ha en alvorsprat om det kanskje bare hadde vært  best og bare gi meg et nakkeskudd. Så for deres del så er jeg glad Olav skippet den delen av livet.

Det betyr ikke at han ikke har vært irriterende. Da Olav først oppdaget sarkasme måtte jeg virkelig trene selvdisiplinen min for å unngå å slenge meg selv ut av vinduet, eller bokse han i øyet. Jeg har forståelse for at ting tar tid, men jeg tror det tok et år før Olav endelig begynte å få taket på når ironi og sarkasme var greit å bruke, og når det bare blir åndssvakt.



 





 



Jeg er glad jeg har Olav, da. Han er virkelig familiens stolthet. Det at Olav spiller fotball på A-laget, har et tonn med venner og har ambisjoner og mål i livet gjør at jeg ikke får dårlig samvittighet for at jeg ikke har noen av delene. Olav tar alt presset av meg, og gjør at jeg kan fortsette å drite meg ut på nettet foran tusenvis av mennesker så mye jeg vil. Det er en vinn-vinn situasjon.

Så gratulerer med dagen, Olav, håper du har hatt en fantastisk dag! Håper ikke alkoholen tar deg, slik at jeg blir nødt til å gjøre noe med livet mitt.

 

-Hanne

Dato: 13.01.2011  Kl: 21:56  Kategori: Blogg Kommentarer: 72

Min nabo Ola.

Hei, litt info: Dere som leste forrige innlegg vil nok oppdage at jeg har endret navnet på min nabo, og dette er for både hans og mitt personvern. Jeg vil på ingen måte henge ut verken han eller hans datter, da de er begge veldig hyggelige folk.

Ola har vært min nabo i 20 år før jeg flyttet til Oslo, og han har alltid vært gatas skumleste person. Det sier litt, fordi en periode bodde det en fyr som kaltes Traktor-Tomas der, som ved en anledning gikk rundt naken og med et svært gevær under armen. Jeg ville likevel heller møtt på Traktor-Tomas enn Ola i en mørk bakgate, spesielt hvis jeg ikke hadde hatt på meg refleksvest.



Ola er nemlig overdrevent opptatt av sikkerhet, og satte seg selv ansvarlig for å holde Furuvegen trygg for påkjørsler og alvorlige skader, ved og slå hardt ned på alle barn uten hjelm og refleksvest. Tok han deg uten, så fikk du en skjennepreken du sent kom til å glemme. De er i hvertfall etset inn i bakhodet mitt, sammen med hufsa og pompel og pilt.

Det jeg husker best er at han alltid var på vakt.










Han var på mange måter som en sikkerhetsninja. Eller hjelmninja.


Hjelmninjaene er kjent for sin høye levealder, og deres karakteristiske hjelmsveis. De er på mange måter som Thor Hushovd, bare uten sykkelen og med ninjamoves.

Uansett, Ola har også en datter som er to år yngre enn meg. Under en opphetet diskusjon angående hvem sin pappa som  kunne saget den andre pappaen i hjel med motorsag så klarte jeg ved et uhell å slå henne med en svær pinne. Hele diskusjonen i seg selv var forresten ganske meningsløs, da både jeg og Lisa visste at Ola kunne saget både meg og pappa i hel med bare blikket. Det stoppet likevel ikke meg i å forsvare min fars ære. Jeg håpte vel litt på at pappa kanskje hadde plukket opp noen karatetriks på en av sine mange turer til Japan og Kina .

Pappa er også veldig flink med tall, en egenskap som til min store fortvilelse tydeligvis ligger i et recessivt gen. Fordi om jeg har lært noe av tv-serien numb3rs, så er det at du kan lage en algoritme for praktisk talt hva som helst, inkludert hvordan å sage en person i to.

Siden jeg ikke kan matte, måtte jeg ty til vold.











Jeg husker at hun, mens hun hylte av hele sitt hjerte, la veldig vekt på at det var en spiker i pinnen. Jeg forsto aldri det, fordi spikeren var på andre siden av pinnen, og rørte henne ikke! Det var likevel ikke en gunstig situasjon for meg, da hun kom til å si til Ola at jeg slo henne med en svær pinne med spiker i, noe som jo høres mye verre ut enn det var. Jeg var jo på ingen måte ute etter å drepe, bare skade.





Panikken slo meg og jeg fant ut at jeg måtte søke dekning, for når Ola fant ut om hvordan jeg hadde lemlestet hans datter, så kom han definitivt til å drepe meg. Nå insinuerer ikke jeg at Ola er noen form for barnemishandler, men jeg hadde tross alt slått hans lille prinsesse, pluss at han ved flere anledninger hadde tatt meg i å sykle uten hjelm OG refleksvest før det. Så om han først skulle slå et barn, så var jeg rimelig sikker på at det kom til å bli meg.

Jeg gjemte meg under terrassen vår.













Etter noe som føltes som en evighet, og et mislykket forsøk på å prøve å spise det jeg fant på bakken, fant jeg ut det var på tide å gå ut å møte min skjebne.



Jeg vet ikke om det var skuffelse eller lettelse jeg følte da jeg returnerte til sivilisasjonen og ingenting var forandret, men jeg vet én ting; Jeg skulle aldri sykle uten hjelm eller refleksvest igjen. Eller slå noen med en svær pinne med spiker i.

 

-Hanne

Dato: 08.01.2011  Kl: 21:31  Kategori: Blogg Kommentarer: 92
hits