Livet som emosjonelt tilbakestende.

Det virker som at gutter er av den oppfatningen at alle jenter liker romanse. At det ha en vagina er ekvivalent med ville dele flelser og dikt over en flaske vin og et stearinlys. Jeg har aldri vrt en av disse jentene. Stearinlys gjr meg nervs, og roser visner bare jeg ser p dem. Jeg syns rett og slett hele konseptet bare blir s kleint at jeg ikke klarer ta gutten serist. Jeg blir ogs ubeskrivelig utilpass.








Det er noe med hele settingen som gjr at alt blir s unaturlig. Du kan ikke snakke om hva som helst, i fare for delegge den romantiske stemningen, s noen samtaleemner blir uaktuelle ta opp. Det er visst en uskreven regel at du ikke drar en pedovits nr noen har laget mat til deg og det str et lys p bordet, uansett hvor morsom vitsen mtte vre. Dette gjr at slike temaer setter seg p hjernen min, som en Britney Spears-hit p repeat. Det blir som den forbudte frukt; Jeg m ta opp temaer som ikke passer seg.







Jeg forstr at det sette frem lys og gi meg roser og snt kan vre en fin mte presisere at det er noe mer enn vennskap du er ute etter, men det m vre bedre mter vise det p. Jeg vil heller bli spent fast i en stol og bli tvunget til hre p "Scooter Greatest Hits" i 4 timer, enn g gjennom det flaue parrings-ritualet dere kaller en romantisk date. Jeg vil kunne fortelle morsomme pedovitser uten fle meg teit!

Da kom jeg p hva som skjedde sist gang en over gjennomsnittet fin gutt var p besk her.





Han tok aldri kontakt igjen. Men det er helt greit, jeg takler avvisning som en helt! Jeg blir ekstremt motivert til bli flinkere til leve, ved begynne trene, spise frokost hver dag, rydde og gjre alt skolearbeid som skal gjres. P en annen side gir det meg ogs lyst til g ut p gaten og kaste stein p gamle par, men det er en impuls jeg prver fortrenge.

N br det kanskje sies at jeg ikke har for vane og le av syke mennesker, det er bare en reaksjon p at jeg blir satt i en presset situasjon. Jeg fniser som en hormoninjisert tenring nr jeg snakker med gutter jeg syns er pene, og ler uhemmet nr folk skader seg. Jeg kan ikke noe for det. Det har satt meg i et par ukomfortable situasjoner i fortiden ogs. Minnes spesielt en sykkeltur p barneskolen..















Jeg er ganske sikker p at de i det yeblikket var sikre p at jeg skulle vokse opp til bli en seriemorder. De jentene har jeg heller ikke kontakt med lenger, for si det snn.

Er redd jeg kanskje skyter meg selv i foten med dette innlegget, men jeg er egentlig ganske normal, og veldig tolererende for spesiell oppfrsel, alts! En eks av meg tvang meg en gang til kline med den litt tjukke kompisen hans, fordi han syns at "han ikke fikk seg nok"... True story.

-Hanne

Dato: 12.12.2010  Kl: 17:38  Kategori: Hverdagen Kommentarer: 150
hits