tegnehanne

Det var en helt vanlig dag, jeg var på jobb og ante fred og ingen fare. Så ung og naiv.. Jeg jobber på en klesbutikk for menn, og har gjort det de siste 3 årene. Over de 3 årene vil jeg si jeg har jobbet meg opp et relativt vidt kunnskapsspekter når det gjelder herreklær, og jeg anser god serviceinstilling som en av mine sterkere sider.  Dette var før jeg møtte rullestolmannen..

Rullestolmannen kom rullende inn i livet mitt en helt vanlig hverdag. Han kom inn i butikken sammen med en sykepleier, som virket noe passiv til jobben hun hadde blitt tildelt. Hun sa at han måtte ha seg en ny t-skjorte, og jeg tenkte at dette skulle bli en enkel oppgave. Rullestolmannen selv var tydelig psykisk utviklingshemmet, så jeg prøvde å engasjere sykepleieren i t-skjortejakten. Dette viste seg å være vanskeligere enn jeg ville trodd.

Jeg begynte å bli stresset. Min iver etter å gjøre kunden fornøyd gjorde at jeg på et tidspunkt kastet t-skjortene rundt meg, i et desperat forsøk på å få en form for respons av sykepleieren. Hun reagerte bare med små grynt i ny og ne, som ikke var særlig til hjelp da de var veldig vanskelige å tyde.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte ta saken i egne hender. Jeg måtte rett og slett bare plukke ut en selv, mannen kunne jo ikke rulle rundt uten t-skjorte heller, var jo tross alt sommer. Jeg plukket opp en t-skjorte uten å se på den selv, og snudde den mot mannen. Responsen jeg fikk var uvirkelig! Mannen klynket ut noe som kunne minne om et delfinskrik, og det var tydelig at han var glad, og at han likte t-skjorten.

Det var et stort øyeblikk for meg også, da jeg endelig fikk en form for positiv tilbakemelding på hvor hardt jeg hadde jobbet for å finne han den perfekte t-skjorten.

Dere vet i slutten av alle romantiske komedier, når hovedpersondama står på flyplassen og akkurat skal til å gå på flyet, men så kommer hovedpersonmannen løpende og stopper henne, og de innser at de er ment for hverandre og at hele filmen har bygd seg opp mot akkurat dette magiske øyeblikket? Akkurat slik var det. Bare det var mellom en mann i en rullestol og en t-skjorte.

Jeg gikk bort mot kassen, glad og fornøyd etter å ha bestått oppdraget, da jeg plutselig så hva som var motivet på t-skjorten. Hjertet mitt sank ned i magen, og jeg kikket raskt bort på rullestolmannen. Han svevde enda på en rosa sky, lykkelig uvitende om hva t-skjortens motiv betydde. Mange tanker for gjennom hodet mitt. Var det riktig av meg å ta fra han den gleden? Hvor mange penger måtte jeg donere til barn i Afrika for å få tilbake de karmapoengene? Finnes det et Helvete?

..Uten at jeg fikk tenke meg  videre om slengte sykepleieren pengene over disken og røsket til seg t-skjorten. "Trenger ikke pose!".

Rullestolmannen rullet ut av butikken med hele min selvfølelse og integritet hengende etter seg.

Jeg sto igjen i butikken som et tomt skall.

Så hvis du noengang ser denne bad-ass rullestolbrukeren rulle rundt i gata og lurer på hvilket beist som har kommet på  solgt han den t-skjorta.

Det var meg.

-Hanne