Siste innlegg på denne bloggen!

Nå flytter jeg nemlig for meg selv.

Etter 50 innlegg og 5000 kommentarer på denne bloggen, så er det på tide og gå over til noe nytt.

Finn meg og et nytt innlegg på; http://tegnehanne.no

 

Jeg skal få flyttet alle bloglovin-følgerene også. Håper dere følger med videre!

 

- Hanne

Dato: 28.06.2011  Kl: 19:19  Kategori: Blogg Kommentarer: 22

Mitt drømmeyrke.

 

Les om det her.






- Hanne

Dato: 22.06.2011  Kl: 15:36  Kategori: Blogg Kommentarer: 40

Kjære fremtidige kjæreste.

Hvis vi har vært sammen i 5 år, bodd sammen 3 av de årene og du allerede har opplevd meg gjennom følgende hendelser;

-      Influensa

-      Tequilafylla

-      Dagen etter tequilafylla

-      Mentalt sammenbrudd

-      Jeg innrømmer å ha tatt feil av noe

..så er det på tide vi gifter oss. Her er hvordan jeg vil at du skal fri til meg.




 

























Syns ikke det er for mye å forlange, egentlig! På denne måten finner jeg ut at familien min fortsatt lever OG at noen liker meg godt nok til å ville være med meg i resten av sitt liv på samme tid. Det kommer til å bli det beste øyeblikket i mitt liv!

PS: Ikke våg deg på å legge ringen i en kake, for jeg sluker kaker som en støvsuger på maksimal styrke. Da ender du mest sannsynlig heller opp med en død kjæreste, enn en brud.

Du er herved advart.

- Hanne

Dato: 19.06.2011  Kl: 15:06  Kategori: Blogg Kommentarer: 95

Finnland-fanart.

Jeg vet ikke om dere har sett Finnland-episodene, men jeg har sett alle, og jeg føler for å tegne om det. Det handler om Michael og Johanne, som flytter inn i en leilighet kalt Finnland og må gå gjennom konkurranser og utfordringer for å pusse opp leiligheten som til slutt skal legges ut på finn.no og selges.



 Noe av det beste med hele Finnland var for meg da Arnie Norse kom inn som leieboer, for Arnie ser ut som en liten country-hagegnom, noe som automatisk får alt han sier til å høres morsomt ut. Johanne og Michael var også veldig gira over å ha han der.

 







De oppdagde likevel etter hvert at selv om Arnie var kul i små doser, så ble det litt mye å ha han der hele tiden. Litt sånn som det sikkert føles å få en baby.














Dere må se den, og alle episodene for den saks skyld!

Jeg vet ikke om jeg fremstår som en nørd ved å si dette, men jeg skulle ønske jeg var Michael og Johanne. Jeg vil ha på meg huden deres, og gå rundt i Oslo og være kul. Der! Jeg sa det.

 

- Hanne

Dato: 10.06.2011  Kl: 17:54  Kategori: Blogg Kommentarer: 73

Skolehanne..

.. ble akkurat ferdig med eksamen, og kan derfor gå tilbake til å dele alle detaljer om livet mitt med dere igjen! Jeg feirer med å ligge i trusa og spille Wii.

Jeg har lagt ut et nytt innlegg på blogit som dere kan lese. Det handler om å prokrastinere, noe jeg anser meg selv som en ekspert på.






Siden jeg har hatt så mye med skolen i det siste så har jeg bare hatt tid til å overholde fristene blogit har satt for meg, og har derfor ikke hatt tid til å poste noe her. Nå skal jeg poste mer her, jeg lover!


- Hanne

Dato: 09.06.2011  Kl: 13:31  Kategori: Blogg Kommentarer: 28

Skolekorps.

Jeg må bare si at jeg er dypt skuffet over det norske folk for at "Tre generasjoner" ikke vant Norske talenter. Hvem andre har et så unikt talent som å høres ut som tre hvaler som har satt seg fast i en brønn? Jeg så kun finalen, men det var nok til å vite at de ekte vinnerene var disse tre heltene;





Utenom det så ligger det et nytt innlegg ute på blogit.no, som handler om min tid i skolekorps.





- Hanne

Dato: 28.05.2011  Kl: 16:14  Kategori: Blogg Kommentarer: 69

Dere vet alt for mye om meg.

Begynner innlegget med en veldig fin tegning av vår glitrende helt: Robert Pattinson.


Hvis du legger godviljen til så ser du at det er han. Bare at han har blitt overkjørt av en traktor.

Dette er hvorfor jeg lager tegneserier, og ikke portretter.

Jeg skriver dette halvveis i en slags hypnoselignende transe, da jeg etter fem uker i sykehjemspraksis enda ikke har vendt meg til å stå opp klokken seks. Det har fått meg til å innse at begrepet "skjønnhetssøvn" ikke bare er et triks for å få barn til å sove - det er smertefullt ekte! Dette tror jeg er grunnen til at det å gå ut på gaten før kl 07:00 føles som å være en del av en zombieapokalypse.



Det burde være forbudt å tvinge noen til å stå opp før klokken åtte. Akkurat som at det burde være forbudt å kalle barna sine kreative og nyskapende navn. Jeg vet ikke om det er søvnmangelen som gjør det, men jeg har utviklet et veldig spesifikt type hukommelsestap som gjør at jeg aldri husker navnene på de jeg jobber med.











Kanskje det er en form for selvforsvarsmekanisme etter en litt ubehagelig hendelse hvor min håndballtrener, som hadde trent oss i 3 år, ikke husket navnet mitt. På en pokalutdeling. Foran en fullsatt tribune. Hvordan hun kunne unngå å huske meg, med min sprudlende kommunegrå hårfarge og matchende personlighet, er en av livets store gåter spør du meg.







Og apropo gåter, jeg forstår det sånn at noen av dere ikke helt skjønner hvorfor jeg blogger på blogit.no? Det er ganske enkelt - de støtter mine stadig mer frekvente tacomiddager. Jeg kan nå gå på butikken uten å få "Ikke godkjent" på terminalen, og måtte gå og legge tilbake varene i tacohyllen. "Ikke godkjent" gjør meg sint.










Og apropo taco, jeg gikk på det jeg trodde var en date for noen dager siden. Han hadde med en annen jente, og jeg lot likevel som om jeg likte grøssere og lo falskt av alle vitsene hans. Og hennes. Pluss jeg kommer mest sannsynlig til å fylleringe han neste helg.

Alt dette er sant, bortsett fra at jeg liker grøssere. Mummidalen ødela nesten barndommen min.

 

- Hanne

Dato: 18.05.2011  Kl: 23:57  Kategori: Blogg Kommentarer: 141

Hanne og det nye designet. Redigert.

Først av alt må jeg bare påpeke det nye designet. Det er fint og det er uvant! Hvis dere er som meg, og misliker forandringer, så kan vi godt møtes og snakke oss gjennom det sammen.

Designet er laget av Silje Lien, som syns bloggen min så rotete ut, og bestemte seg for å ta saken i egne hender. Snill!

Utenom det så ligger det et nytt innlegg ute på blogit.no.

EDIT; Innlegget er slettet.









Og sånn ellers så liker jeg dere veldig godt.

 

-Hanne
.

Dato: 09.05.2011  Kl: 23:43  Kategori: Blogg Kommentarer: 111

I'm back, like Rebecca Black.

Jeg trengte en liten pause, men nå er jeg tilbake! Både her og på blogit, hvor jeg får leke med topplistebarna. Dette gjør nesten opp for alle gangene jeg ikke ble invitert til kyss, klapp eller klem-fester hos Tommy i B klassen.

 Uansett, Mexico var fantastisk! Jeg har slappet av, spist masse, og nådd et helt nytt nivå av sosial utilpasshet. Broren min syns det var hysterisk morsomt, og har gått og sagt "You talkin' to me!?" med De Niro-stemme i to uker.

 

















Ut fra mangelen på sosiale evner trodde han sikkert jeg ble oppdratt i Fritzl's kjeller. Jeg tror likevel det var bra at jeg bare aborterte all mulighet for et potensielt forhold umiddelbart, fordi om jeg ikke hadde gjort det, så hadde de 3 neste møtene definitivt gjort det for meg.

 



Soppkremen var til flekke-huden min, IKKE til vaginalt bruk, slik som kajak_dude_15 åpenbart trodde.

 Og apropo dårlige førsteinntrykk, jeg vinket til Diego også en dag. På en veldig overentusiastisk måte, som et barn eller en person med Downs syndrom. Jeg angret umiddelbart. En annen gang tok han på seg solbrillene mine på tull, og da lo jeg som en person med Downs syndrom. Jeg er 60% sikker på at han tror jeg har Downs syndrom.

Tok et bilde av han til dere;



Legg merke til hvordan han ikke legger merke til meg, selv om jeg bare står 3 meter unna. Jeg er en ninja!

 Jeg ga han nummeret mitt, og han har ikke kontaktet meg. Det plager meg, overraskende nok, ikke! Jeg tror jeg er på vei mot et punkt hvor jeg ikke bryr meg om hva folk synes om meg. Det neste blir vel å droppe alle former for hygieniske tiltak, kjøpe meg en Ed Hardy-Onepiece, og få meg et barn som jeg nekter å amme med mindre jeg er på en fullsatt restaurant eller et kjøpesenter.

 .. Eventuelt sitte å grine hemningsløst på flytoget, fordi jeg har reist i 20 timer og vil tilbake til Mexico.

 

- Hanne

Dato: 03.05.2011  Kl: 01:23  Kategori: Blogg Kommentarer: 133

Mexico

På torsdag skuffet jeg alt jeg har og gjøre under sofaen og reiste ut på en 12-timers flytur til Cancun, Mexico. Her skal jeg gjøre absolutt ingenting i 2 uker, og det er helt perfekt. Eller det skulle hvertfall være det, før jeg oppdaget at jeg har en spennende hudinfeksjon kalt tinea versicolor, som gjør at huden min får hvite pigmentflekker i solen. Den er visst lett å kurere, men når flekkene allerede har oppstått så kan det ta rundt 3-6 måneder før de forsvinner helt. Fantastisk.

Jeg har også blitt solbrent, så nå ligner jeg mest på en myglet hummer. Jeg trøster meg med at i og med at jeg nå ser ut på noe som burde evakueres og ikke røres med mindre du har på deg en romdrakt, så vil jeg stå mindre i fare for å bli voldtatt når jeg er tilbake i Oslo. Pluss, det kunne jo vært verre; Jeg kunne hatt en delfin/sommerfugl/tribal-tatovering i korsryggen. Takk gud for at jeg hadde nåleskrekk som 14-åring.

Men ikke misforstå, jeg har det fortsatt ganske fantastisk. Hudproblemene veies nemlig opp av flere andre faktorer;

1.    En frokostbuffet på størrelse med stedet jeg kommer fra.
Jeg fikk nesten orgasme da jeg så den. Den inneholder blant annet nachos og en sjokoladefontene!



Jeg forsøkte å lage et bilde til dere for at dere skulle forstå bedre gleden jeg følte da jeg så den, men fant ut at et metaforisk bilde vil ha bedre effekt;





2.    Diego.


Diego jobber i en utleiebod nede ved stranden, og han ligner på en persisk surfeprins. Jeg vet han har lyst på meg også, for han prøver alltid å selge meg scuba-lessons, dykkerutstyr og flytemadrasser.






Igjen, et metaforisk bilde av han vil funke bedre.





3.    Amerikanere over alt!
Jeg blir med andre ord overøst med komplimenter. Det første noen sa til meg da jeg kom hit var "Your suitcase is awesome!". Jeg visste der og da at dette var et bra sted å være.

4.    All inclusive.
Jeg føler meg som en av de damene som blir fetet opp av mannen sin fordi han tenner på det, bare at i mitt tilfelle så er det 15 meksikanere, og ikke en ektemann. Alle er ute etter å fylle på glasset mitt, og gi meg mer mat.









Men det jeg egentlig prøver å si her, ved å gni mine to uker med lykke langt ned i halsen på dere, er at det kan være jeg ikke blogger før om 2 uker. Dere skjønner sikkert at hvis Diego en kveld skulle drikke litt for mye, eller at han bare føler seg litt ensom en dag, så vil jeg være der. Jeg vil være der som en løvinne på en skadet antilope.


-Hanne, som fra nå av må høre lydboken "The 7 habits of highly effective people" av Stephen Covey i skyggen.

Dato: 12.04.2011  Kl: 00:59  Kategori: Blogg Kommentarer: 164

"Leketøy."

På onsdag fikk jeg en mail som inviterte meg til et foredrag om intimleketøy. Med goodiebags og gratis frokost. Mailen inneholdt ord som "banebrytende" og "anale gleder", to fraseringer jeg helst ikke vil se assosiert med noe annet enn;

1. En ny type banebrytende medisin som gjør at all gass blir transformert til sunne mineraler inne i kroppen, noe som gjør at du slipper å fise noen gang igjen. Laget av tyrkiske Dr. Anale Gleder. Det ville gjort at jeg hadde turt å sove på fly, og jeg kunne faktisk bestilt mat med bønner i og spist det i et rom med andre mennesker uten å måtte bruke masse energi på å undertrykke en fis de neste 3 timene. Verden hadde blitt et bedre sted uten flatulens!

Eller 2. Personen som skrev mailen var dyslektisk og mente egentlig banale gleder, og det hun snakket om var en banebrytende 40-etasjers kake.

Det er nemlig få ting som gjør meg så ukomfortabel som å snakke om sex, og da spesielt "leketøy" som skal brukes i samleie. Bare et par ting kan måle seg;

Brusflasker uten etikett.





Brus med avrevet etikett er som en naken mann i en barnehage; Unødvendig og ekkelt. Brusen mister all sin verdi, og jeg kunne liksågodt drukket kloakkvann som å drikke mer av den flasken.


Mennesker uten selvinnsikt.







Hadde det ikke vært for at jeg var så lykkelig over og nettopp ha blitt invitert til noe med goodiebags, så hadde jeg ikke vurdert å dra en gang. Jeg sa nei, men det var et lite øyeblikk hvor jeg tenkte det hadde vært litt kult. Så kom jeg på den episoden av Trekant hvor hun sexdamen dyttet en massasjestav opp mot pikachuen til Pia, og hvor hinsides flau jeg ble av å se på det, og da var det ikke aktuelt.






Det nærmeste jeg noengang har kommet et sexleketøy var da Actionman og Barbie skulle lage en baby.









Så nei, jeg kommer nok aldri til å dra på et foredrag om intimleketøy.

Jeg føler du tenker; Hva er GALT med Hanne? Ble hun mistet i gulvet som baby?
Og ja, det er veldig mye mulig at det har skjedd. Jeg satser på en blanding av dét og at skolesystemet har feilet meg. Jeg visste blant annet ikke hva mensen var før jeg fikk det, noe som gjorde korpsturen til København den mest traumatiske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Jeg var så full av skam at da jeg kom hjem gikk jeg ut i skogen og satte fyr på alle underbuksene jeg hadde hatt med meg.

Og det er hvordan min første menstruasjon nesten førte til en skogbrann.


-Hanne

Dato: 04.04.2011  Kl: 02:42  Kategori: Blogg Kommentarer: 186

Karbojunkie.

Jeg har innsett at veldig mange av innleggene mine handler om mitt dysfunksjonelle forhold til det motsatte kjønn. Jeg har tenkt og konkludert med at det er fordi at så og si alle valg jeg tar baserer seg på om det vil øke eller minske mine sjanser for å få meg kjæreste.

Mitt siste tiltak for å øke sannsynligheten for at en gutt legger merke til meg har vært å begynne på Atkins-dietten, eller LCHF som alle kaller den nå. Low Carb High Fat. Jeg har aldri slanket meg i hele mitt liv, og har egentlig ikke følt behov for det heller, men denne dietten har forfulgt meg som en dårlig pop-up annonse på alle blogger jeg besøker, så jeg ble tvunget til å lese om den. Der sto det  at slik jeg spiser er helsefarlig, og slik Atkinsere spiser er sunt.

Her er litt av hva jeg kan og ikke kan spise:




Den går, kort sagt, ut på at du skal kutte så og si alle karbohydrater og spise så mye fett og kjøtt du klarer i stedet.

Så det den egentlig sier er at alt jeg har lært om mat har vært løgn. Det var som å oppdage at julenissen ikke fantes helt på nytt igjen. Nei, det var verre enn det. Det var som å oppdage at julenissen er en voldtektsmann og at han kjører på alle barn som spiser karbohydrater med sleden sin. Karbohydrater har på få uker gått fra å være min beste venn, til å bli min verste fiende. Min nemesis.







Atkins-dietten har også gjort meg skeptisk til andre ting jeg trodde jeg visste. Jeg føler at jeg nå kan bygge muskler av å ligge og se tv, og at jeg forebygger kreft ved å spise blått godteri i solariumet.




I tillegg til å gå gjennom en eksistensiell krise, så har jeg også lest rundt 1200 forumposter om LCHF, for det er helt umulig å vite hva som er lov å spise og ikke. Jeg må være forsiktig når jeg spiser bær, for eksempel. BÆR!

Tacokrydder er også nei-mat, men det har jeg ikke tatt hensyn til av helsemessige grunner. Mental helse, da altså.

















Jeg trodde i utgangspunktet ikke at det gikk an å bli lei av fett, men tro meg; det gjør det. Den første uka føltes det som at jeg hadde dødd og kommet til himmelen.



Men så begynte jeg å oppdage ulempene ved det. Både ved maten jeg spiste og hvordan humøret mitt ble av og ikke spise karbohydrater.







Jeg gikk nesten amok i chips-seksjonen på Rimi her om dagen også.

Å begynne på LCHF har egentlig vært slik jeg ser for meg at det føles om du ble født i går og oppdager FRP for første gang; Den ene skuffelsen etter den andre.










Men til tross for lavere vekt, så tror jeg at jeg stopper her. Jeg orker rett og slett ikke mer fett. Karbo-abstinensene tar over for fullt, og har gjort meg om til en premenstruell drage av et menneske. Jeg har også fått noen rare spasmer i øyet. Jeg kaller dem karbospasmer.

Nå skal jeg gå og spise en skive med potet og sukker på, bare fordi jeg kan.

Dr. Atkins kan ta seg en bolle. Bokstavlig talt.


- Hanne

PS: 2 av dere har visst sendt meg brev som ikke har kommet frem, og det er nok fordi dere har feil adresse. Min nye er; Kirkeveien 60, 0368 OSLO. :-) Jeg flyttet jo fra Naken samboer, da hun ble for mye for meg.

Jeg skylder også på karbomangelen for dette elendige innlegget, forresten.

Dato: 28.03.2011  Kl: 00:26  Kategori: Blogg Kommentarer: 202

Radio killed the tegneserieblogger.

For 2 uker siden ringte Dan fra The Voice meg og spurte om jeg ikke kunne stille som gjest i radioprogrammet hans.










Jeg har prøvd å trøste meg selv med at det i det minste ikke er et tv-program jeg skulle være med i, men jeg kom frem til at i et tv-program så kunne jeg hvertfall se underholdende ut. På tv kan det nemlig være nok og bare virke interessant, man trenger ikke si noe spesielt av verdi.

















På radio derimot, må ALT være av verdi. Der nytter det ikke å bare ta på en morsom hatt eller komme uten truse. Der er det bare deg, ordene dine, en overentusiastisk radiovert og mange tusen lyttere.









Det verste er egentlig at jeg ikke har turt å drikke noe i hele dag, i fare for at jeg må tisse mens jeg er på lufta. Har gått greit til nå, men det føles som at jeg har spist sand.


Vær så snill og ikke si at du er skuffet over hvordan jeg høres ut, forresten. Jeg har allerede grått én gang i dag, da jeg innså at kjøleskapet fullt av taco bare var en drøm, og at alt jeg egentlig hadde i kjøleskapet var utgått melk.


PS: Dan tvang meg til å skrive dette innlegget.

Og her er opptaket, for dere som vil høre det. Men du trenger ikke høre det om du forventer at jeg skal være morsom. Jeg er ikke en stand-up komiker, vet dere!

-Hanne
Dato: 22.03.2011  Kl: 15:47  Kategori: Blogg Kommentarer: 147

Min første forelskelse.

Jeg husker ikke når jeg for første gang oppdaget at gutter var et annet og spennende kjønn, men jeg husker godt hvem det var jeg oppdaget først. Sigbjørn gikk i klassen min, og han klistret seg til hjernen min som herpes hele barneskolen. Bortsett fra en liten periode da, hvor jeg sleit med noen rimelig komplekse følelser for en annen jente i klassen. Det viste seg imidlertid at jeg bare hadde mistolket fascinasjon og misunnelse for en forelskelse, og at det å stirre på puppene til en annen jente ikke nødvendigvis betydde at jeg spilte for det andre laget. Det å lære dette på den harde måten var tidvis veldig traumatisk for en allerede lite tilpasningsdyktig 12-åring.

Uansett. Sigbjørn..

I 6.klasse prøvde jeg alt for å få han til å like meg.
Jeg løy om at jeg hadde en ilder, for å virke mer interresant.


Jeg lo og fniste av alt han sa og gjorde.




Og jeg kjøpte miss sixty-bukse, slik som alle andre jenter med respekt for seg selv.



Jeg hadde også flere dagbøker hvor alt jeg skrev om var Sigbjørn. Jeg fant en igjen i fjor, hvor det sto "EG <3 SIGBJØRN" på alle sidene utenom én hvor det sto "Pikachu utvikler seg kun med thunderstone". Det oppsummerer livet mitt på den tiden perfekt.


Husker ikke historien bak det med Marta, desverre.

Det eneste jeg fikk igjen for alt strevet var et brutalt ninjaspark i trynet, i form av en rangering av alle jentene i klassen hvor poenget var å sette to jenter opp mot hverandre og si hvem de helst ville klint med. Jeg ble sammenlignet med Ingeborg, som var min beste og eneste venninne, og hun var også, for å si det pent, spesiell. Hun var ikke tilbakestående altså, men det at vi pleide å gå i skogen hver dag etter skolen for å besøke Stinky og alle de andre vennene vi hadde funnet opp, tilsier at vi ikke var helt normale heller.










Som om ikke selvtilliten min var lav nok fra før av. En gang skulket jeg skolen fordi ansiktet mitt var for avlangt. Jeg var redd noen skulle oppdage det, og begynne å kalle meg hestefjes.

Mitt verste mareritt:






Men lykken snudde heldigvis! I 6.klasse ble det veldig populært å ha kjæreste, og Marta hadde utnevnt seg selv som klassens matchmaker; en jobb hun tok veldig alvorlig.







Og det som skjedde etterpå er noe jeg har tenkt mye på i ettertid. Jeg var nemlig vitne til denne foruroligende samtalen:











Det var så langt det største og beste øyeblikket i mitt liv. Jeg sov ingenting den natten.










Dagen etter slo han opp med meg.

Det vil si, han sendte Asbjørn til å slå opp for seg, og det var hjerteskjærende. Det var som den gangen det klikka for apekatten Julius og han begynte å kaste avføringen sin på folk. I dette scenarioet var Asbjørn Julius, og jeg var alle barna med knust virkelighetsoppfatning og apebæsj i ansiktet. Jeg trodde aldri jeg skulle elske igjen.

I dag forstår jeg ikke helt hva jeg tenkte på. Jeg mener, han hadde ingen ambisjoner om å bli verken spillutvikler, enhjørningsforsker eller astronaut. Han hørte på hip hop, eide ikke en gameboy og han var sykelig opptatt av Leeds FC. Han var egentlig det motsatte av hva jeg vil ha! Men han var veldig søt, da.


-Hanne

Dato: 18.03.2011  Kl: 15:48  Kategori: Blogg Kommentarer: 177

Kvinnedagen.

Twitter er i dag fylt opp av mannsjåvinistiske kvinnen-hører-til-på-kjøkkenet-vitser, og greit - jeg syns det er morsomt til tider, men jeg syns også at kvinnedagen har fått et ufortjent dårlig rykte.

8.Mars burde vært som Discovery channels Shark-week. Altså ikke full av blod og innvoller som flyter i vannet, men at det er en skikkelig awesome dag! For den representerer jo faktisk at kvinner for lenge siden valgte å stå opp for seg selv, og kjempe for stemmerett og likestilling. Og er det så teit, egentlig?

Jeg for min del er glad for at det ikke lenger forventes at jeg skal vokse opp og bli husmor. Jeg ville vært elendig til det. I forrige uke besto middagen min av nudler, gulrøtter og ketchup hver dag, og jeg har ved flere anledninger nesten mistet babyer i gulvet. De skal alltid bevege på seg..

 

Jeg føler mange tror kvinnedagen er dette:




Men egentlig så er den DETTE:


Jepp, det er Hamsleif du ser der.

 


Så bitch, please.

 

-Hanne

 

Forresten; Lik meg på facebook!

Dato: 08.03.2011  Kl: 17:26  Kategori: Blogg Kommentarer: 126

Svarene.

Som  mange av dere sikkert har sett så er jeg nå nominert i "Norges mest elskede blogg", og det er faktisk ganske stort for meg! Jeg ble ikke en gang invitert til å SE på Blog Awards, derfor ble jeg naturligvis veldig glad da jeg fant ut at jeg nå til og med kunne stemmes på. Nesten like glad som den gangen jeg fikk resept på noen sånne smertestillende med varselstrekant på.







På en annen side så føler jeg meg veldig malplassert. Akkurat som en sånn oransje huskatt som alltid lukter tiss, i en konkurranse med persere.




Jeg er fornøyd med å bare være nominert uansett! Alle 12 fortjener å vinne. Jeg holdt på å få hjerteinfarkt på onsdag da jeg så jeg hadde fått hele 4 stemmer, så jeg la lista for suksess ganske lavt der.

Men okei, videre til noen av spørsmålene deres:

Skole: Medier og kommunikasjon. Etter det gikk jeg ingeniør forkurs, så Sosiologi årsstudium og nå Sykepleie.

Favorittfilm: Napoleon Dynamite.

Favorittbok: Alt fra Erlend Loe. Og Harry Potter-bøkene.

Favoritt-tvserie: The Office og Arrested Development. AD har sluttet å gå, men det var en helskåtens bra serie.

Favorittmusikk: Arctic Monkeys, Arcade Fire og The Smiths.

Favorittmat: Alle former for taco. Enchiladas, tortillas, nachos, burritos., quesadillas. En dag skal jeg tattovere en mais på armen, som skal representere min kjærlighet for nachoschips.

Favorittsex: Jeg hadde egentlig tenkt å ignorere denne, men det er en ting jeg har observert som jeg har lyst til å nevne likevel. Jeg regner med at alle her på et eller annet tidspunkt har sett litt på en pornofilm, og da er det en ganske kjent scene at jenta sitter på huk også skal liksom mannen cumme over henne. Jeg bare ELSKER det fjeset de lager når de sitter der. Det er litt sånn:




Like morsomt hver gang.

Kan du legge ut et bilde av deg selv?



Hvilket tegneprogram bruker du?

Jeg bruker et tegnebrett og Photoshop CS3.


Hva er ditt pinligste øyeblikk?

Kanskje den gangen på Raptus tegneseriefestival i fjor, da jeg møtte det jeg trodde var ei litt lubben jente.












I mitt forsvar så lignet han veldig på en jente.

Eventuelt må det bli den gangen jeg og 2 andre jenter fra klassen på ungdomsskolen bestemte oss for å fremføre dansen i "Eric Prydz - Call on me" på skolens talentkonkurranse. Jeg kan enda huske blikkene fra salen da vi var ferdige. Det så ut som om de nettopp hadde vært vitne til en heftig sado-sexscene mellom deres mor og en sjimpanse.

Hver gang jeg gjør noe flaut, så tenker jeg bare at det kunne vært verre. Jeg har for eksempel en venninne som våknet av sin egen fis på toget.

Værste lærer på skolen?

Denne er enkel! Alle som kjenner meg vet at jeg har en personlig vendetta mot historielæreren min på videregående. Jeg kalte han Adolf Holmen, og han var tvers i gjennom ond.

Jeg fantaserer enda om at han setter seg på en brukt heroinsprøyte, og må bruke resten av sitt liv på å bekjempe HIV og heroinavhengighet, mens han sakte men sikkert ser at livet han hadde faller i grus.

Hvilke superkrefter ville du hatt?

Jeg ville hatt adamantiumsskjelett slik som Wolverine + telekinetiske evner. Da ville jeg vært ustoppelig, og mest sannsynlig havnet i Illustrert Vitenskap for å ha brutt fysikkens regler. Kjendis!




Hvordan hadde du reagert viss jeg (jente 13år) ville tatt bilde med deg når du var opptatt?

Med mindre det jeg var opptatt med var en heftig klinesession med Henrik Thodesen, så hadde jeg blitt kjempeglad!

Ossen går det med kjærligheten?




Har du vært fjortis?

For å si det sånn; Hvis alle fjortiser hadde blitt plassert på en øy i stillehavet, så hadde jeg vært dronningen av den øya. Jeg hadde også vært kongen, statsministeren og presidenten.

Guilty pleasures?

Jeg leser Idawulff.com hver dag. Det har blitt som en såpeopera jeg bare må følge med på. Får Ida kjæreste blir jeg glad. Er Ida lei, er jeg lei. Jeg lærer mye om meg selv der også.














Hvor mange kjærester har du hatt?

Tre. Mitt første forhold varte i 4 mnd, mitt andre i 1 år og mitt siste i 3 år. Så statistisk sett så vil mitt neste forhold vare i 9 år. Jeg blir flinkere og flinkere til å være en kjæreste!

Hva hater du mest ved en person? (for meg er det f.eks smatting. HUFF!)

Smatting kan være veldig irriterende, men ingenting slår personer som bruker "LOL" i dagligtalen. Lol begynte som et koselig akronym for å utrykke glede, men har utviklet seg til å bli et nedsettende skjellsord som tilsier at det du nettopp sa, gjorde eller mente er det dummeste som har skjedd siden Britney giftet seg med K-Fed.

LOL før:






LOL nå:





Jeg spillte i korps akkurat da "LOL" ble populært å si. Det var grusomt.

Det var alt jeg klarte for denne gangen. Skulle gjerne svart på alle, men det hadde tatt mange år å bli ferdig. Husk å stemme på meg HER hver dag, så er dere superhelter! Det er dere uansett altså, jeg føler bare jeg må lure dere til å stemme på meg.

 

-Hanne

Dato: 01.03.2011  Kl: 01:30  Kategori: Blogg Kommentarer: 137

Mitt første trusselbrev.

De som bor over oss har en tendens til å få frem det verste i meg, og jeg takler ikke leve slik lenger. Jeg føler at min nærmeste nabo er et diskotek hvor alle tar speed og har masse sex og fester flere dager i strekk. Jeg har måttet ty til stress-spising, og hvis dette fortsetter så kommer jeg til og måtte begynne å trene! Derfor bestemte jeg meg for å skrive et trusselbrev.

Hver lørdag henger de opp en slik plakat nede på oppslagstavla;



Problemet er jo bare at det ikke bare er på lørdagen, det er HVER. DAG.

 

Så jeg sendte dette;

-----

Dear partypeople on 4th floor.

I don't know if you're norwegian, but since your tacky clipart party-invitations always are written in english I assume that you are not. I, on the other hand, am, and here in Norway it is not normal to party all day, every day. We have jobs and school we have to go to, and that autotune-squeeking you call music is making my day 500 times worse that it already was. Just the other day I had to eat a whole bucket of icecream to calm myself down, so I wouldn't run up there and kick your door down and maul you.

I would really appreciate it if you could just delete all your Akon-inspired songs from your computer, and party somewhere else. Since you were stupid enough to post your picture on the bulletinboard downstairs I now know what you look like, so you should be very afraid. Because of your annoying music I get very little sleep, so I am not mentally stable. I WILL cut you.

 

Sincerely, Hanne on the 3rd floor.

 

PS: Please don't report me to the police. I just want some sleep.

PS2: You know what, report me all you want! I will report YOU for ruining my sleep-pattern and destroying my faith in human-kind. Douchebags.

 

 

-Hanne

 

Dato: 26.02.2011  Kl: 19:29  Kategori: Blogg Kommentarer: 97

Q&A

Jeg liker veldig godt når dere kommer med innspill, og her om dagen spurte Kaia om jeg ikke kunne ha en såkalt spørsmålsrunde. Jeg, som alle andre, liker jo å snakke om meg selv, så det kan jeg selvfølgelig!

Da kan dere spørre om hva enn dere måtte lure på. Hvis dere lurer på noe, da. Jeg kommer til å svare med tekst og tegninger, så det blir ikke så veldig ulikt de andre innleggene mine, bare at dere bestemmer innholdet!







Kjør intevju!

Svarer på spørsmålene i helgen. Hvis jeg ikke får inn noen spørsmål så sletter jeg hele innlegget, også later vi som om dette ikke skjedde.

OG fant nettopp ut at jeg faktisk er nominert til Norges mest elskede blogg, og det er jo egentlig noe av det kuleste jeg har opplevd i år! Ikke det at jeg kan slå Linniiie, men kan jo prøve å ikke tape med glans;

STEM HER!

Forresten, tusen takk til dere som nominerte meg. Jeg er så glad!

 

EDIT: OKEI, jeg svarer på mandag. Jeg er kronisk for sen, og det gjelder her på bloggen også, desverre.

 

-Hanne

Dato: 22.02.2011  Kl: 23:29  Kategori: Blogg Kommentarer: 126

Fangirl.

På torsdag møtte jeg Sofie Frøysaa.

Jeg er alltid litt skeptisk i møte med nye mennesker, fordi det finnes mange syke mennesker der ute. Fikk blandt annet denne meldingen for en stund siden;





Sofie virker normal til nå da, hun viser lite eller ingen tegn til sosiopatiske tendenser. Det er så vanskelig å vite hvem som bare er ute etter kroppen min (for å partere den og legge den i frysa) og hvem som virkelig liker meg. Hvis Sofie faktisk har planer om å drepe meg så er hun veldig flink til å skjule det, og slike skuespillerskills må jeg jo nesten bare respektere uansett!

Jeg blei med henne ut etter å ha sett stand-up showet hennes, som forresten er veldig morsomt, og da fikk jeg også møte Dag Sørås (komiker).





Jeg proklamerte også for hele bordet, som var 6 komikere og jeg, at jeg egentlig var en veldig sympatisk person, hvorpå ingen valgte å kommentere utenom Sofie, som mente at de som sa selv at de var veldig sympatiske ofte var de minst sympatiske. Jeg var helt uenig.

Litt sympatisk må jeg uansett ha vært, fordi hun inviterte meg i bursdagen hennes, hvor jeg skulle få møte hennes nærmeste venner. Det hele utartet seg til å bli en pinlig versjon av "Hanne møter mennesker hun har stalket på internett i flere år - drunk edition!".


Halvor.

Rett før Halvor kom så hadde jeg omtrent styrtet 1 og en halv vin, noe som er mer enn nok til å gjøre meg om til en person du føler deg ukomfortabel med å være i samme rom som. Jeg kjempet veldig hardt for å virke oppegående.
























Talkie Walkie



Andre ting som har skjedd i det siste er at jeg forsto hvor mye taco egentlig betyr for meg. For en stund siden kjøpte jeg en kjole som fikk meg til å innse to ting;


1.    Former er bare fint om de er på rett steder.
2.    Jeg trenger en sånn truse som Bridget Jones og bestemor har.

Dermed gikk jeg til innkjøp av en sånn truse, og jeg sliter litt med å forklare følelsen den gir. Det kjennes ut som at Mike Tyson har brukt mageregionen min som boksepute. Den er med andre ord ikke flittig brukt, men her om dagen var det den eneste rene trusa som var igjen, så den måtte på. Dette var tilfeldigvis samme dagen som jeg skulle lage taco.












Så ja, jeg tok av meg trusa for en ekstra taco. Det var verdt det.

 

-Hanne

Dato: 17.02.2011  Kl: 15:38  Kategori: Blogg Kommentarer: 114

Hvordan mine forsøk på å være snill ofte ender i frustrasjon og sinne.

Alle som noen gang har sendt mail til meg vet at jeg er elendig på å svare. Jeg svarer kanskje på første mailen, så hører dere aldri fra meg igjen. Jeg må bare si at dette er en genetisk defekt, og jeg kan ikke noe for det. Samme med alle forespørslene om å lage header og tegninger jeg får; jeg klarer ikke si nei. Det er en grunn til at jeg er både blodgiver, organdonor, plan-fadder og skal bli sykepleier. Jeg er en pleaser. Jeg MÅ gjøre andre folk fornøyde, uansett om gleden bare er kortvarig. Derfor sier jeg ja og planlegger å gjøre det, men gjennomfører det sjelden.

Det er som at jeg tisser på dere, så er det varmt og godt akkurat der og da, men så blir dere liggende der igjen i en honnikornstinkende pytt full av skuffelse og fryser. Jeg har altså lyst til å tegne dere alle. Jeg skulle ønske jeg kunne lage et svært veggmaleri med bare dere på, så jeg kunne beundre dere hver dag, men jeg har rett og slett ikke tid. Noen må jo spille på wii-en min.










Når endorfin-rushet har gitt seg innser jeg at jeg faktisk har forpliktet meg til noe, og må gjøre noe med det.



Uheldigvis har hjernen  min en lei tendens til å glemme (les: fortrenge) alt jeg forplikter meg til. Helt til..




























Jeg er det motsatte av pliktoppfyllende.


PS: BORTSETT fra hvis du som fremtidig arbeidsgiver leser dette. I så fall er jeg veldig pliktoppfyllende. Da er det jo faktisk penger involvert.

PS2: Ikke det at jeg er en kapitalist eller noe, jeg mener bare at penger er en god motivator for å være den beste meg jeg kan være.

PS3: Jeg kommer til å bli den beste ansatte du noen gang har ansatt.

 


-Hanne

Dato: 07.02.2011  Kl: 15:35  Kategori: Blogg Kommentarer: 141

Hverdagshelt.

Forord: Jeg vet jeg sa at det skulle bli super-oppdateringsuke, og i hvert fall én av dere er veldig skuffet akkurat nå. Jeg må bare informere om at i går på skolen så fikk jeg den enkle oppgaven å stikke et rør opp i et urinrør, og til og med den oppgaven ble for vanskelig, da jeg så dobbelt og nesten besvimte. Å nesten besvime over et kjønnsorgan er en grei indikator på at jeg ikke burde sette meg ned å tegne i 4 timer, følte jeg. Det at jeg har hatt behov for 20 timer søvn de siste dagene har også vært en medvirkende faktor. Jeg er altså syk, og vil prøve å slamme ut de 3 siste innleggene jeg hadde planer om å poste denne uken, i neste uke. Takk for forståelsen.

 

En gang reiste jeg meg på bussen for en gammel dame. Det skal jeg aldri gjøre igjen.













­­

Med denne hendelsen i minnet, så er det vanskelig for meg å sette meg inn i situasjoner hvor det å hjelpe gamle damer med noe som helst kan gi et positivt utslag. Sist helg var jeg til en forandring med et par venninner av meg, da Malin plutselig kom med et opprørende utsagn.

 

Malin: Jeg hjalp to gamle damer ned til butikken denne uken.

Helena: Hva mener du?

Malin: Jeg hjalp de over veien og ned til butikken.

Hanne: Hæ?

Helena: Hvordan... Jeg forstår ikke.

Malin: De trengte hjelp, så jeg fulgte de over veien.

Hanne: Kunne de ikke gå?

Malin: Jo.

Hanne: Men hvordan visste du at de trengte hjelp?

Malin: De ga meg et blikk, så spurte jeg bare om de trengte hjelp.

Helena: Men.. måtte du handle for de også?

Hanne: Måtte du legge maten i handlekurven deres?

Malin: Nei. De handlet selv.

Hanne: Så på butikken kunne de plutselig gå selv!

Malin: De kunne alltid gå selv.

Helena: Måtte du hjelpe de hjem igjen også?

Malin: Nei.

Hanne: Men hvordan kom de seg hjem?

Malin: *sukk* Jeg vet ikke, jeg!

Helena: Jeg forstår ikke..

Hanne: Ikke jeg heller

Malin: ......................... La oss snakke om noe annet.

 

Neste gang jeg ser en gammel dame som gir meg et blikk, så skal jeg også gå bort å høre om hun trenger noe hjelp. Får bare håpe jeg ikke treffer på noen sånne svindlere som Malin traff på, som ene øyeblikket sliter med å gå over veien, og så når de kommer til butikken, nei DA kunne plutselig både gå og handle. Verden i dag, altså.

Jeg anbefaler dere uansett å gjøre det samme. Jeg vil også vise dere noen triks for å skille ut imposterene;

Hvis du treffer en dame som påstår at hun trenger hjelp over veien, sjekk først om hun kan gå. Hvis hun kan gå på fortauet, så ser jeg ingen grunn til at hun ikke kan gå over gangfeltet også. Dette kan du sjekke ved å dra bort rullatoren.





Hvis hun faller, så kan hun mest sannsynlig ikke gå. Hvis hun ikke faller derimot;



"Tøyte" er det samme som "hore" eller det engelske "slut". Du kan også bruke "skjøge". Viktig å snakke på et språk de gamle forstår, ellers vil ikke kommentaren stikke ordentlig. Da kunne du liksågodt skreket tilfeldige ord uten mening, for alt hun vet.





Hvis damen ikke har rullator, så kan du sjekke hvor mange knebøy hun klarer. Hvis hun klarer mer enn 5, så trenger hun ikke hjelp over veien.



Det tror jeg er alt du trenger å vite. Nå, gå ut og vær helter! (Hverdagshelter vel og merke, vi er jo ikke akkurat i stand til å fly eller skyte lavastråler ut fra øynene eller noe. Hvis du derimot har noen av disse evnene, så råder jeg deg til å drite i de gamle damene, og heller bekjempe kriminalitet i en spandexdrakt i stedet.)

 

-Hanne­

 

Dato: 28.01.2011  Kl: 16:35  Kategori: Blogg Kommentarer: 122

Hamster Bianca og jeg.

Da jeg var 11 hadde jeg alt jeg kunne ønske meg: En fantasivenn jeg kunne leke med og en lillebror jeg kunne banke. Likevel følte jeg det var noe som manglet. Etter nøye gjennomtenking fant jeg ut at det var en hund jeg trengte! Det viste seg da etter hvert, etter at Mor hadde utrykt sin bekymring for møblene og rensligheten i hjemmet (Mor har udiagnosert vaske-OCD), at det egentlig var en hamster jeg trengte. Og ikke så lenge etterpå var vi på veg til å kjøpe mitt første kjæledyr.



Jeg tror ikke en gang fødselen av min førstefødte kommer til å klare å gi meg den gleden jeg følte den dagen. Det var kanskje et dårlig eksempel, da fødsler er morbide og dramatiske, men se for dere at jeg fikk evnen til å fly pluss en katt/maskingevær-krysning av en sidekick, og fikk i oppdrag og bare flyve rundt og se tøff ut. Ikke engang DEN gleden kan overgå det å få min første hamster.



Det var kjærlighet ved første blikk. Jeg kallte henne Bianca etter filmen "Bernhard og Bianca".

 

 

Ingenting Bianca gjorde kunne gjøre meg sint. Hun beit, klorte, stakk av og holdt meg våken hele natten ved å løpe i hjulet, men hun var fortsatt det beste som noengang hadde hendt meg. Ikke en gang da hun kom i puberteten og utviklet en massiv pung sluttet jeg å være glad i henne.

Det var så klart en påkjenning å finne ut at den lille jenta mi slettes ikke var ei lita jente, men jeg godtok henne for det hun var; en transe! Og hun var den mest forståelsesfulle transehamsteren i hele verden. Hun støttet meg gjennom de tidene hvor det å kidnappe Sigbjørn, min store barndomsforelskelse, og tvinge han til å like meg virket som eneste utvei.









Vi lekte også mange morsomme leker, blandt annet:











Det var gøy helt til en dag Bianca fant opp en ny, ikke fullt så morsom lek; Stiv hamster.













Bianca var død.

 

Jeg grein i mange timer etter at hun døde. Til og med mange måneder senere kunne jeg få tårer i øynene da jeg tenkte på henne. Hun var en spesiell liten hamster, og ikke bare spesiell på den måten at hun var kjønns-forvirret og muligens en smule retardert, men hun var mitt første kjæledyr og jeg ble så glad i henne. Jeg er sikker på at hjertet hennes var like stort som ballene.

I flere år prøvde jeg å erstatte henne, men verken Daisy, Todd, Hamsleif, Hamsleif 2, Hamsleif 3, Pjusken, Katrine eller Kåre kunne fylle tomrommet Bianca lagde i hjertet mitt.

PS: Ingen hamstere ble skadet i løpet av mine 6 +- år som hamstereier. Eller, det at Hamsleif 2 valgte å slenge seg selv ned trappen kan vel regnes som en skade, men det var ikke min feil. Så det teller ikke.

 

-Hanne

 

Dato: 26.01.2011  Kl: 01:42  Kategori: Blogg Kommentarer: 103

Fanart v4.0

Utrolig god respons på sist innlegg! Jeg er helt overveldet over hvor mange interessante mennesker som faktisk er innom her. Dere er best!

I dag har jeg tegna den mest fargerike personen jeg vet om, nemlig Ina bak bloggen Mewkid.net. Å besøke bloggen til Ina er som å ta en dose LSD og så havne i Wonderland. Det er så mange forskjellige farger at det er umulig og ikke smile, og jeg tror aldri jeg har lest et negativt ord på bloggen hennes noensinne. Det er rett og slett en glablogg.



Jeg har møtt Ina også, og hun er minst like hyggelig i virkeligheten som hun virker på bloggen. Bra dame!

 

-Hanne

Dato: 22.01.2011  Kl: 17:46  Kategori: Blogg Kommentarer: 50

Jeg bare lurte på en ting..

Kjære leser.

Jeg liker ikke å spørre deg om ting. Jeg har ikke plaget deg med noe så langt, og det håper jeg du har lagt merke til, og setter pris på, men nå er jeg så nysgjerrig at jeg må bare spørre;

Hvem er du?

Spørsmålet kan tolkes fritt. Det ser veldig aggressivt ut, men det er ikke ment slik. Det er ment mer slik som dette:



Jeg har en viss peiling på hvem mange av dere er, da jeg alltid går innom bloggene til de som kommenterer. Mange av dere viser seg å være 12-19 år gamle jenter. Enten det eller så er 12-19 år gamle jenter flinkest til å kommentere. Jeg føler at jeg er i en episode av Myhtbusters, hvor jeg skal avkrefte eller bekrefte myten om at det bare er 12-19 år gamle jenter som leser bloggen min. Jeg er fornøyd uansett hvilke lesere jeg har, men jeg håper egentlig at det hvertfall er én person over 60 som er innom her. Og gjerne en liten samefamilie fra Kautokeino. Og ikke for å være for spesifikk, men det hadde ikke vært helt feil om en av dere hadde dedikert livet deres til å forske på hesters evne til å mutere til enhjørninger. Men ikke noe press, altså.

I dag lærte jeg å sette sprøyter. Det hele ble veldig dramatisk, da jeg først klarte å stikke meg i fingeren, og så punktere noen andre sin blodåre. For å se på det fra en mer positiv side, så var i hvertfall utstyret sterilt. Tenk om jeg hadde satset på narkoindustrien i stedet for sykepleie, da hadde jeg garantert fått AIDS! Jeg tror ikke jeg hadde klart å være morsom med AIDS.







Hvis dere nå ble bekymret for å ende opp syke på min vakt, så kan jeg berolige dere med at jeg er kjempeflink til å gi bekken. Så så lenge du bare må tisse, og ikke trenger morfin, så er du i trygge hender! I helgen pratet jeg forresten med en venninne om min karriere som sykepleier, da det kom frem hvor liten tro hun hadde på meg;

Meg: I praksisen andre året så kan jeg bli nødt til å jobbe med prostituerte.

Fam: Jeg ser det for meg..

Meg: Jeg også.

Fam: Tipper du hadde sagt noe dumt.

Meg: Det er litt forstyrrende at når jeg sier at jeg skal jobbe med prostituerte, så er det meg du er bekymret for at skal si noe dumt.

Fam: ...Det er faktisk ganske forstyrrende.

Etter det ga jeg henne the silent treatment til jeg ble sulten, så gikk vi og kjøpte mat nok for en afrikansk stamme og spiste det i sengen.

---

Okei, så skriv litt om deg selv, så er du utrolig grei. Jeg kan ikke belønne dere med fysiske gaver, men jeg kan love dere super-oppdaterings-uke neste uke om dere er flinke!

 

-Hanne :-)

Dato: 17.01.2011  Kl: 23:46  Kategori: Blogg Kommentarer: 525

Søster Hanne.

I dag fyller min bror 18 år. Eller jeg bør vel kanskje heller si min påståtte bror, for jeg er enda ikke helt overbevist om at vi faktisk er i slekt. Min mor sier at vi er det, men om hun er til å stole på er også uvisst. Da jeg var liten fikk hun meg blandt annet til å tro at det var en fe som kom og tok tennene mine om natten, mens jeg  senere fant ut at det var hun selv som hadde tatt de. Hva hun skulle med de tennene er uvisst, men jeg har konkludert og slått meg til ro med at min mor samler på melketenner, og var for flau over det til og bare være ærlig og si det til meg. Det er greit, mor, jeg er glad i deg for det.



 

Uansett, Olav og jeg har lite eller ingenting til felles. Han liker fotball, trening og slapstick komedier, mens jeg liker tegning, musikk og slow-motion kampscener. Det viser seg også at Olav ikke har gått gjennom en fjortisfase, noe som er merkelig, siden jeg hadde århundrets hormon-raveparty i kroppen min fra jeg var 14 til 15. Olav ble også ganske hardt rammet av denne fasen, så det kan jo være derfor han ikke gikk gjennom den selv. Husker spesielt én hendelse jeg ikke er så stolt av.











Det verste er at dette var standard prosedyre rundt middagsbordet på den tiden. Jeg er rimelig sikker på at mor og far måtte ha en alvorsprat om det kanskje bare hadde vært  best og bare gi meg et nakkeskudd. Så for deres del så er jeg glad Olav skippet den delen av livet.

Det betyr ikke at han ikke har vært irriterende. Da Olav først oppdaget sarkasme måtte jeg virkelig trene selvdisiplinen min for å unngå å slenge meg selv ut av vinduet, eller bokse han i øyet. Jeg har forståelse for at ting tar tid, men jeg tror det tok et år før Olav endelig begynte å få taket på når ironi og sarkasme var greit å bruke, og når det bare blir åndssvakt.



 





 



Jeg er glad jeg har Olav, da. Han er virkelig familiens stolthet. Det at Olav spiller fotball på A-laget, har et tonn med venner og har ambisjoner og mål i livet gjør at jeg ikke får dårlig samvittighet for at jeg ikke har noen av delene. Olav tar alt presset av meg, og gjør at jeg kan fortsette å drite meg ut på nettet foran tusenvis av mennesker så mye jeg vil. Det er en vinn-vinn situasjon.

Så gratulerer med dagen, Olav, håper du har hatt en fantastisk dag! Håper ikke alkoholen tar deg, slik at jeg blir nødt til å gjøre noe med livet mitt.

 

-Hanne

Dato: 13.01.2011  Kl: 21:56  Kategori: Blogg Kommentarer: 72

Min nabo Ola.

Hei, litt info: Dere som leste forrige innlegg vil nok oppdage at jeg har endret navnet på min nabo, og dette er for både hans og mitt personvern. Jeg vil på ingen måte henge ut verken han eller hans datter, da de er begge veldig hyggelige folk.

Ola har vært min nabo i 20 år før jeg flyttet til Oslo, og han har alltid vært gatas skumleste person. Det sier litt, fordi en periode bodde det en fyr som kaltes Traktor-Tomas der, som ved en anledning gikk rundt naken og med et svært gevær under armen. Jeg ville likevel heller møtt på Traktor-Tomas enn Ola i en mørk bakgate, spesielt hvis jeg ikke hadde hatt på meg refleksvest.



Ola er nemlig overdrevent opptatt av sikkerhet, og satte seg selv ansvarlig for å holde Furuvegen trygg for påkjørsler og alvorlige skader, ved og slå hardt ned på alle barn uten hjelm og refleksvest. Tok han deg uten, så fikk du en skjennepreken du sent kom til å glemme. De er i hvertfall etset inn i bakhodet mitt, sammen med hufsa og pompel og pilt.

Det jeg husker best er at han alltid var på vakt.










Han var på mange måter som en sikkerhetsninja. Eller hjelmninja.


Hjelmninjaene er kjent for sin høye levealder, og deres karakteristiske hjelmsveis. De er på mange måter som Thor Hushovd, bare uten sykkelen og med ninjamoves.

Uansett, Ola har også en datter som er to år yngre enn meg. Under en opphetet diskusjon angående hvem sin pappa som  kunne saget den andre pappaen i hjel med motorsag så klarte jeg ved et uhell å slå henne med en svær pinne. Hele diskusjonen i seg selv var forresten ganske meningsløs, da både jeg og Lisa visste at Ola kunne saget både meg og pappa i hel med bare blikket. Det stoppet likevel ikke meg i å forsvare min fars ære. Jeg håpte vel litt på at pappa kanskje hadde plukket opp noen karatetriks på en av sine mange turer til Japan og Kina .

Pappa er også veldig flink med tall, en egenskap som til min store fortvilelse tydeligvis ligger i et recessivt gen. Fordi om jeg har lært noe av tv-serien numb3rs, så er det at du kan lage en algoritme for praktisk talt hva som helst, inkludert hvordan å sage en person i to.

Siden jeg ikke kan matte, måtte jeg ty til vold.











Jeg husker at hun, mens hun hylte av hele sitt hjerte, la veldig vekt på at det var en spiker i pinnen. Jeg forsto aldri det, fordi spikeren var på andre siden av pinnen, og rørte henne ikke! Det var likevel ikke en gunstig situasjon for meg, da hun kom til å si til Ola at jeg slo henne med en svær pinne med spiker i, noe som jo høres mye verre ut enn det var. Jeg var jo på ingen måte ute etter å drepe, bare skade.





Panikken slo meg og jeg fant ut at jeg måtte søke dekning, for når Ola fant ut om hvordan jeg hadde lemlestet hans datter, så kom han definitivt til å drepe meg. Nå insinuerer ikke jeg at Ola er noen form for barnemishandler, men jeg hadde tross alt slått hans lille prinsesse, pluss at han ved flere anledninger hadde tatt meg i å sykle uten hjelm OG refleksvest før det. Så om han først skulle slå et barn, så var jeg rimelig sikker på at det kom til å bli meg.

Jeg gjemte meg under terrassen vår.













Etter noe som føltes som en evighet, og et mislykket forsøk på å prøve å spise det jeg fant på bakken, fant jeg ut det var på tide å gå ut å møte min skjebne.



Jeg vet ikke om det var skuffelse eller lettelse jeg følte da jeg returnerte til sivilisasjonen og ingenting var forandret, men jeg vet én ting; Jeg skulle aldri sykle uten hjelm eller refleksvest igjen. Eller slå noen med en svær pinne med spiker i.

 

-Hanne

Dato: 08.01.2011  Kl: 21:31  Kategori: Blogg Kommentarer: 92

Mitt 2010.

2010 er snart over, og da føler jeg det er obligatorisk med et oppsummeringsinnlegg. Det er gøy å ha også, siden jeg ikke skriver dagbok. Jeg skrev dagbok før, men den kastet jeg etter å ha lest gjennom et titalls sider hvor jeg i detalj beskrev en klassevenninnes pupper, og hvordan jeg håpte at mine pupper også skulle se ut sånn. Jeg fant da ut at ingen hadde godt av å lese det som gikk gjennom hodet mitt som 12-åring. Uansett, her er mitt 2010;

Januar

Året  begynte veldig bra. Jeg hadde store ambisjoner om at 2010 var året hvor alt i livet mitt skulle bli 100 ganger bedre enn i 2009. 2009 kunne bare gå å legge seg, fordi 2010 skulle banke det opp med en svær titankølle. Jeg gikk ganske aktivt inn for å oppnå et bedre liv også. Hvertfall de første dagene.




 

Februar

Oppdagde House MD. Etter 10 dager og 6 sesonger var det ingenting i livet mitt som ga mening lenger. Jeg gikk over i en forvirrende fase hvor jeg ble slitt mellom mine følelser for kjæresten min og for Dr.House. Jeg har bare blitt avstandsforelsket én gang før, og det var i David Pedersen som kom på 3.plass i Idol 2001. Det gikk rimelig raskt over med Dr.house da, da jeg fant ut at han som spiller House verken er bitter, slem eller pilleavhengig. Dere kan jo tenke dere skuffelsen.

 

Mars

Min far er en sånn veldig viktig businessmann som har dedikert livet sitt til å selge roboter til Kina og resten av verden. I fjor ble han tilbudt jobb i Kina for lære kineserene hvordan de kan lage og selge roboter selv, og han sa selvfølgelig ja. Jeg mener, de robotene de har laget til nå har vel to funksjoner: lakkere biler og dele ut sjokolade. Det er hvertfall alt jeg har sett dem gjøre på juletrefestene på jobben til pappa. Men bare tenk hva de kan gjøre etter at Kina er ferdig med dem!







Verden kommer til å bli et bedre sted!

Uansett, det jeg egentlig skulle frem til var at i Mars så reiste jeg og resten av familien ned for å besøke pappa i Shanghai. Det var gøy.




April

Lagde forsiden til Gule Sider i Agder og telemark. Den ble slik:

Det er det største som har skjedd meg siden den gangen jeg publiserte striper i dagbladet og fremstillte Ida Wulff som svindler.

 

Mai:

I mai ble alle mine kollegaer på Peppes Pizza Bryne russ, så jeg ble nødt til å ta masse ekstra vakter. For det første så resulterte det i at jeg alltid luktet pizza, og for det andre så fikk jeg pizza på hjernen.





Jeg er rimelig sikker på at jeg skal kunne svare på alle  spørsmål relatert til både ingredienser, hvor lang tid de tar å lage og næringsinnhold på samtlige retter Peppes har og tilby. Jeg kan mer om Peppes pizza enn jeg kan om meg selv!

 

Juni

Jeg begynte for alvor å angste over min beslutning om å flytte til Oslo. Det var som å sitte i en berg-og-dalbane, når du er på vei opp første bakken, og du ser ned og innser at nå er det ingenting du kan gjøre for å stoppe det. Nå MÅ du ned den bakken. Oslo var den nedoverbakken. Leiligheten og skoleplassen var sikkerhetsbøylen som hindret meg i å hoppe ut.







Jeg begynte også operasjon Minske-mammas-nervesammenbrudd. Det gikk ut på at jeg i økende grad la fra meg gjenstander og klær rundt i huset som mamma måtte plukke opp, i håpet om at det ville irritere henne så mye at det overdøyvet sorgen over at jeg skulle forlate redet. Til syvende og sist tror jeg det var jeg som endte opp med det største sammenbruddet.

 

Juli

I Juli reiste jeg til Hovefestivalen, og klarte å misforstå festivalmoten. Behagelig og tøft sto det.



Jeg har en liten mistanke om at dere ikke hadde lest bloggen min dersom jeg hadde begynt å poste dagens outfit.

Jeg begynte også å blogge, så månedene her i fra og ut er allerede dokumentert i arkivet mitt. Men jeg skriver litt videre likevel.

August.

Jeg dro med meg hele livet mitt opp til Oslo, og flyttet inn med en jente som var litt mer liberal og naken enn jeg kunne lære å sette pris på.







Min tidliere frykt for døde kinesiske zombiemennesker ble byttet ut med en konstant angst for naken samboer.

 

September




Oktober

Bloggen gikk i fra 25 til 700 lesere til dagen, og jeg fikk gaver i posten til og med!



 

November

Naken samboer oppdaget bloggen.. Jeg flyttet inn i et kollektiv med tre påkledde og koselige jenter på Majorstuen.

 

Desember

Jeg var på julebord.







Og hadde anatomi-eksamen.



--

Planen min for 2011 er å møte året med lave forventninger. Siden jeg nå forventer at zombier kommer til å invadere jorden, huset mitt kommer til å brenne ned og onepiece blir obligatorisk uniform på skolen min så kan jeg bare bli positivt overrasket om det ikke skjer!

Ellers så tenkte jeg at dere kan få være med å bestemme hvilket innlegg jeg skal begynne 2011 med. Dere har 4 valg:

  1. Min utvikling som sykepleier, tolket og skrevet av Eirik Avvik, illustrert av meg.
  2. Min nabo Ola, og den gangen jeg slo hans datter med en stor pinne med spiker i.
  3. Min første forelskelse.
  4. Hannes guide til å ikke fremstå som en oppmerksomhetshore i bloggen din.

Det var det året. Totusen takk for at dere har fulgt meg så langt, håper dere blir med i 2011 også!

-Hanne :)

Dato: 31.12.2010  Kl: 16:48  Kategori: Blogg Kommentarer: 169

Julegavetips

...til mennesker du egentlig ikke liker, men som du ikke vil at skal få vite at du egentlig ikke liker dem.

Det er typisk slike gaver du får av tantene dine, som ikke har peiling på hva du liker, men som på død og liv ikke skal gi deg penger fordi det blir for upersonlig. Det er slike gaver som ved første øyekast kan virke praktiske, men som mest sannsynlig vil isolere deg fra alle sosiale kretser som eier den minste sans for selvrespekt

1)    Segway



Hvis du virkelig er dedikert til å gjøre livet til mottakeren om til en venneløs og trist tilværelse, så vil jeg anbefale Segwayen.

Denne vil ha mest effekt på den vennen/venninnen som hele livet har seilt på sitt flotte utseende, og som får deg til å se ut som avkommet til Hufsa og Lars Sponheim i forhold. Jeg har mye erfaring med slike folk, da samtlige venninner jeg har hatt gjennom livet har vært som dratt ut av en Victorias Secret-reklame. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg hele tiden dras mot pene venninner, men har funnet ut at det ikke funker spesielt godt for meg. At jeg som 15-åring trodde at jeg skulle få noe utbytte av å bli konstant sammenlignet med en jente med perfekt hår, perfekt smil og perfekt kropp er helt uforståelig. Da spesielt siden jeg selv hadde tannregulering, gult hår og en pupp som vokste raskere enn den andre.

Uansett, Segwayen har den effekten at den kan skrue ned sex-appealen fra 10 til 1 på rekordtid.





2) Crocs.



Fordi, helt ærlig, finnes det sko som er både så ufattelig stygge, men samtidig så behagelige som Crocs? Folk som går med Crocs ber praktisk talt om å bli sendt ut i sosialt eksil. Crocs kunne nok til og med fått Henrik Thodesen til å se ut som en aseksuell korpsentusiast.




 

3) Onepiece



Trenger jeg egentlig si mer? Det at noen tør å ha på seg dette plagget offentlig sier 1 av 2 ting om personen. Enten:

  1. H*n er så lat at h*n ikke orker å ta på seg mer enn ett klesplagg. Han/hun skal tross alt bare ned på NAV og hente trygdesjekken, for så å gå hjem igjen og slenge seg på sofaen med en pose Cheez doodles og 128 sesonger med I gode og onde dager.

Eller

  1. Personen er 14 år og kan ikke klandres. Alle vet at tenårene er en vanskelig og forvirrende periode, hvor alle handlinger du gjør kan rettferdiggjøres med at du var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Jeg mener, en gang sendte jeg et bilde av meg selv i undertøy til en gutt jeg likte, som sendte det videre til alle på telefonlista si, som igjen delte mappa på et stort LAN. Skal jeg liksom stå ansvarlig for det i dag? Saklig!

4) Sex and the City 2 på dvd.



Det er sjeldent jeg er veldig kritisk til filmer, og jeg likte eneren, men dette er virkelig en film som voldtar sjelen din, og får deg til å føle deg brukt etterpå. Det er nesten litt for slemt å gi i gave, syns jeg. Men hvis personen virkelig fortjener det..

-Hanne

Dato: 19.12.2010  Kl: 19:02  Kategori: Blogg Kommentarer: 84

Livet som emosjonelt tilbakestående.

Det virker som at gutter er av den oppfatningen at alle jenter liker romanse. At det å ha en vagina er ekvivalent med å ville dele følelser og dikt over en flaske vin og et stearinlys. Jeg har aldri vært en av disse jentene. Stearinlys gjør meg nervøs, og roser visner bare jeg ser på dem. Jeg syns rett og slett hele konseptet bare blir så kleint at jeg ikke klarer å ta gutten seriøst. Jeg blir også ubeskrivelig utilpass.








Det er noe med hele settingen som gjør at alt blir så unaturlig. Du kan ikke snakke om hva som helst, i fare for å ødelegge den romantiske stemningen, så noen samtaleemner blir uaktuelle å ta opp. Det er visst en uskreven regel at du ikke drar en pedovits når noen har laget mat til deg og det står et lys på bordet, uansett hvor morsom vitsen måtte være. Dette gjør at slike temaer setter seg på hjernen min, som en Britney Spears-hit på repeat. Det blir som den forbudte frukt; Jeg ta opp temaer som ikke passer seg.







Jeg forstår at det å sette frem lys og gi meg roser og sånt kan være en fin måte å presisere at det er noe mer enn vennskap du er ute etter, men det må være bedre måter å vise det på. Jeg vil heller bli spent fast i en stol og bli tvunget til å høre på "Scooter Greatest Hits" i 4 timer, enn å gå gjennom det flaue parrings-ritualet dere kaller en romantisk date. Jeg vil kunne fortelle morsomme pedovitser uten å føle meg teit!

Da kom jeg på hva som skjedde sist gang en over gjennomsnittet fin gutt var på besøk her.





Han tok aldri kontakt igjen.  Men det er helt greit, jeg takler avvisning som en helt! Jeg blir ekstremt motivert til å bli flinkere til å leve, ved å begynne å trene, spise frokost hver dag, rydde og å gjøre alt skolearbeid som skal gjøres. På en annen side gir det meg også lyst til å gå ut på gaten og kaste stein på gamle par, men det er en impuls jeg prøver å fortrenge.

Nå bør det kanskje sies at jeg ikke har for vane og le av syke mennesker, det er bare en reaksjon på at jeg blir satt i en presset situasjon. Jeg fniser som en hormoninjisert tenåring når jeg snakker med gutter jeg syns er pene, og ler uhemmet når folk skader seg. Jeg kan ikke noe for det. Det har satt meg i et par ukomfortable situasjoner i fortiden også. Minnes spesielt en sykkeltur på barneskolen..















Jeg er ganske sikker på at de i det øyeblikket var sikre på at jeg skulle vokse opp til å bli en seriemorder. De jentene har jeg heller ikke kontakt med lenger, for å si det sånn.

Er redd jeg kanskje skyter meg selv i foten med dette innlegget, men jeg er egentlig ganske normal, og veldig tolererende for spesiell oppførsel, altså! En eks av meg tvang meg en gang til å kline med den litt tjukke kompisen hans, fordi han syns at "han ikke fikk seg nok"... True story.

-Hanne

Dato: 12.12.2010  Kl: 17:38  Kategori: Hverdagen Kommentarer: 150

Fan art-søndag på mandag v.3.0

Litt sein i dag også! Nå er det lenge siden jeg har lagt ut noe fan art, men i dag fikk jeg litt tid til å tegne den ferdig. Jeg burde egentlig satt sammen et skap som Ikea nettopp leverte, men de bruksanvisningene de slenger med krever tydeligvis større hjernekapasitet enn det jeg har, så jeg må nok ringe på forsterkninger senere.

I dag har jeg tegna Norges tøffeste blogger! Sofsen.com. Helt seriøst, uten Sofsen hadde jeg sikkert vært en rosablogger. Okei, det er kanskje ikke så ille, men det var Sofsen som for noen år siden fikk meg engasjert i politikk. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg faktisk gjør noe uten om å stemme ved valgene, men jeg har hvertfall tatt et standpunkt! Det er da noe. Hun har også introdusert meg for masse bra musikk.

Sofsen har både sterke meninger og god humor, og det er det jeg liker med henne. Hun klarer på en eller annen måte å fremstå som både utrolig tøff, smart OG en genuint snill og morsom person. Derfor har jeg tegna henne som en superhelt!



Hun driver med stand-up også, og skal opptre neste gang på Luna Park i Oslo, 8 desember klokka 21:00. Jeg stikker nok innom, håper du også kommer!

-Hanne

Dato: 29.11.2010  Kl: 14:20  Kategori: Blogg Kommentarer: 62
hits